Koronaen premissgiver
Ingrid, Jon Petter og Karen Marie (5) Slungaard Myklebust på S/Y «Vilja» er på vei hjem til Norge etter å ha vært ute på jordomseiling. Det siste halvåret har koronapandemien kommet inn som en premissgiver, på toppen av vær, båt og folk. På etappen fra USA til Grønland via Canada førte strenge karanteneregler og dårlig vær i nord til fire ukers intenst båtliv for trekløveret. «Vi spurte myndighetene i Newfoundland så pent vi kunne om det var mulig å få gå i land i ei øde bukt med gummibåten. Det var da mer enn to uker siden vi hadde vært i land sist, og vi begynte å innse at det ville være enda et par uker til neste mulighet. Svaret vi fikk var et vennlig, men ubestridelig nei.», forteller Jon Petter. «Så da var det bare å gjøre det beste ut av det. Dette har vi god erfaring med fra før: det ble jo mer enn fem uker om bord i mars-april da pandemien brøt ut for fullt mens vi var på vei til Suriname. Det gikk bare godt, det ôg.».
De lokale viste omtanke
Strenge COVID19-regler i Canada har gitt resultater. I Newfoundland hadde de kun ett aktivt tilfelle da familien på Vilja lå til kai. Mange brukte maske, men skuldrene var likevel mer senket enn stedene de kom fra i USA, der samfunnet hadde vært i unntakstilstand. Innbyggerne i St. John's var interesserte i å høre om hvor den lille seilerfamilien som lå til kai i byen deres hadde tenkt seg, og til å fortelle om deres egne lokale tradisjoner. De fikk til og med en innføring i lokale inuittiske tradisjoner og språk av en lærer fra Labrador som underviste i inuittisk språk ved universitetet i St John's. Han tok flere ganger turen ned til bryggekanten og fortalte dem om gammel fangstkultur, og om inuittenes levesett i dag lengst nord i Canada, der inuittene fremdeles til en viss grad holder gamle tradisjoner i hevd.
Det lille ekstra
Judi O'Keefe fra Norges Konsulat i St John's var også enestående ovenfor mannskapet på den norske seilbåten. Hun skaffet villig diverse fra ønskelista, det være seg skosåler, batterier eller postkort med frimerker. Men det som vel betød aller mest var alt hun gjorde av «det lille ekstra» og at hun viste seg som en venn. Mang en tidlig morgen kom hun nedom med en kaffedrikk til de voksne, og da fulgte alltid også en overraskelse til Karen Marie med om bord.
Næringslivet var ellers rigget for å levere varer hjem til folk i disse korona-tider. Proviantering og drivstoff ble kjapt unnagjort. Likeså levering av ekstra ulltøy og vintersko og godt lokalt øl fra det lokale microbryggeriet.
Lokal yachtklubb stilte opp
Lederen for den lokale yachtklubben («Commodoren») var dyktig båtentusiast med egen workshop hjemme, og viste seg som en god diskusjonspartner for Jon Petter, som benyttet karantenetiden til å jobbe seg nedover lista med forestående ting som burde gjøres med båten. Da en del til dieselvarmeren knakk, tok commodoren bitene med seg og fikk dem sveiset sammen. Også regattadressene til Viljas mannskap trengte en solid omgang med vask etter å ha ligget stuet vekk i nesten tre år. «Vilja»s gode hjelper tok dem med seg hjem til grundig og gjentatt overhaling i vaskemaskinen h