Lindholms budskap er at barna lærer av seg selv, bare de får tid og mulighet til refleksjon. Jeg må spørre: Hvor bred er Lindholms erfaring med norske barnehager? Og hva vet han om barns språklæring?
Er barna i Lindholms barnehage planter som vokser av seg selv uten næring fra omgivelsene? Lindholm sier nemlig at «Barnehage er en fin metafor fordi den antyder at den mentale fostertiden bør skje i omgivelser av høyt mangfold, men uten den voksnes direkte inngripen. Gode barnehagelærere er gjerne ordknappe.» Han fortsetter: «Jeg kjenner barnehagelærere som ikke kan utstå foreldremøter og som gruer seg til foreldresamtaler - de har liksom aldri noe å si. Men de gjør en fremragende jobb, fordi de er ordknappe, men med høyt nærvær.»
Les resten av debatten:
Bjerknes og Foyn-Bruun: - Ikke kims bort kunnskap med myter
Markus Lindholm: - Det handler om å ta barn på alvor
Den beste pedagogen snakker med barnet
Jeg stusser veldig over Lindholm resonnement når han lager en forbindelse mellom fremragende profesjonalitet og det å være ordknapp. Hvorfor skal ikke pedagogene snakke med barna? Er snakkingen «skolsk», ødelegger den barnas undring?
Vet Lind
