Angrepet på Ukraina er uprovosert, og det markerer presumptivt begynnelsen, ikke slutten, på Putins imperialistiske felttog. I den grad NATO og Vestens handlinger har bidratt til å muliggjøre russisk aggresjon, har dette skjedd gjennom for lite avskrekking, for mye forståelse for Russlands anakronistiske sikkerhetsbekymringer og for lavt tempo i utvidelsen av NATO.
Avskrekking: de «gode» mot de «onde»
Denne tolkningen av krigens årsaker hviler, om enn som oftest bare implisitt, på en avskrekkingsmodell over hvordan sikkerhet produseres i internasjonal politikk. Modellens logikk foreskriver at fredelige, status quo-orienterte stater møter såkalte revisjonistiske stater med utvetydig avskrekking og en lovnad eller trussel om at kostnadene ved ethvert ekspansjonsforsøk langt vil overstige gevinstene. Føre var-prinsippet gir strategien en retning og danner basis for allianseutvidelser, opprustning og etablering av militærbaser og utstasjonering av soldater i den revisjonistiske statens nærområder.
Disse grepene vil, ifølge denne modellen, redusere sannsynligheten for krig og konflikt. I betydelig grad er dette en oppskrift på hvordan «gode» stater bør og må behandle «onde», eller potensielt onde, stater eller regimer.
Avskrekkingsmodellen forutsetter altså at det er, eller bør være, opplagt for alle parter at de statene som står for avskrekkingen, representerer det «gode», det ufarlige og det freds- og stabilitetsfremmende. Der dette ikke er like opplagt, endres derimot følgene av en ensidig og konsekvent avskrekkingsstrategi: Snarere enn å motvirke aggresjon, bidrar avskrekking til å øke konfliktnivået. En annen modell - spiralmodellen eller sikkerhetsdilemmaet - gir her en bedre forklaring på de fremtredende mekanismene.
Sikkerhetsdilemmaet: internasjonal poli
