Etter endt lærerskole ble jeg klassestyrer for en 2. klasse med 32 elever. Skolen var ny og lå i et nybyggerstrøk, så elevene kom fra mange forskjellige skoler, Selvfølgelig kunne alle lese, og mange leste flytende. Det var «Heime og ute» som fortsatt ble brukt. For noen tiår siden viste jeg denne til en yngre lærer. Hun utbrøt: «Kunne andreklassinger lese denne vanskelige boka?»
Senere i skoleåret fikk vi et klassesett av Torbjørn Egners lesebok som nylig var utkommet. Den skulle brukes av flere klasser, så elevene fikk ikke ta den med seg hjem. Det var heller ikke nødvendig, for boka var så lett at elevene kunne lese flytende rett fra bladet.
Med Mathilde Munchs lesemetode begynte man med de store bokstavene. De er alle like store, og bortsett fra J går alle i leseretningen. Det var vanlig å lære tre bokstaver i uken (det var seks dagers skoleuke den gangen). Samtidig øvet man på fonetiske tabeller, (ma - me - mi... skra - skre - skri...) det vil si man sang dem på en bestemt tone. Når de 24 bokstavene var lært, kunne elevene lese, oftest i november. Over tavla hang plansjer med bilde til hver bokstav, og her var de små trykkbokstavene også med. Selv om vi ikke ga dem oppmerksomhet, gled de inn. Når alle de store trykkbokstavene var lært, kom «Per med slegga». Han banket og tok bort deler av de store bokstavene slik at de ble til