Til tross for politietterforskning og selv om barnevernet hadde iverksatt ulike tiltak for å stanse den både psykiske og fysiske volden, fortsatte mishandlingen.
Kvinnen hadde protestert og forsøkt å gå imellom sønnen og ektefellen, og ved ett tilfelle fått hjelp fra en bekjent, uten at det hadde betydning for ektefellens handlinger.
Spørsmålet i saken var om hun kunne dømmes for passiv medvirkning til mishandling når hun ikke hadde gjort mer for å stanse den.
Flertallet mente kvinnen gjorde for lite
Høyesterett la til grunn at når forsøk på å stanse en straffbar handling ikke har effekt, kan en person bli skyldig i passiv medvirkning dersom han eller hun ikke forsøker «en alternativ avvergningshandling.»
Høyesterett var imidlertid splittet i synet på om det forelå straffbar medvirkning i denne saken. Flertallet, som var dommer Bull, Bergsjø og mente at gitt sakens spesielle forhistorie og de tiltak som var satt inn overfor familie, så hadde en straffbar medvirkning funnet sted.
Mindretallet, bestående av dommer Sæbø og Matningsdal, mente på sin side at til tross for at kvinnen nok kunne klandres for manglende omsorg, var det ikke nok til å dømme henne for medvirkning.
Avgjørelsen gir
