Musikk: «Quentin» av Strong Suit, lisensiert under CC BY-SA 4.0.
Rom 1:
Har du først fått en infeksjon, øker sjansen for å få det igjen, men noen er mer uheldige enn andre.
Jeg hjelper ham i dusjen for niende gang. Han kan forberedelsene utenat, men vi går igjennom alt allikevel. Vi tar blodforlikelighetsprøver, infeksjonsprøver, sjekker blodprosent og blodets koagulasjonstid. Blodprosenten er lav, jeg bestiller to poser blod til operasjonsavdelinga.
Han er ikke prega av blodprosenten sin, den har sikkert vært lav siden forrige inngrep, noe som ikke er lenge siden. Bare akkurat lenge nok til at han rakk å tro det kom til å gå bra den gangen.
Arret på hofta er rødt og hissig. Huden glinser, og fingeravtrykkene mine står igjen når jeg sjekker ødemene hans. Da han kom, hadde han feber og nedsatt allmenntilstand, men natt til i dag sprakk såret, og det tømte seg rikelig med puss. Det etterlot ingen tvil om behovet for reoperasjon, men formen ble i hvert fall bedre.
Han klarer egentlig alt selv, men jeg blir hos ham uansett. Kropp og hode vet hva som skal skje, men det tærer på sjelen å bli skuffa åtte ganger på rad og så gjøre seg klar til dyst atter igjen. Vi snakker om været, jeg oppdateres på barnebarna, de er hans store glede, jeg fokuserer på dem. Nattbordet hans er tomt bortsett fra et kort fra dem. All mat og drikke er fjerna, det nærmer seg nå, og han får ikke innta noen ting disse siste timene før inngrepet.
Sånt blir man tørr i munnen av, jeg tilbyr ham en ekstra tannpuss. Han er sliten og lukker øya. Klokka tikker og går, han venter tålmodig. Tre biter inn i lunsjen min ringer de fra operasjon: «Dere kan komme ned nå.»
På operasjon møtes vi av flere grønnkledde. Han får et varmeteppe over seg og hette på hodet, mens han blir spurt om personnummeret sitt for søttisjette gang. Anestesisykepleieren kjenner han fra før, det fremkaller et smil. Jeg gir en kort rapport før jeg klapper ham på skuldra. «Ser deg etterpå.»
Rom 2:
Hun har vært pasient hele livet. Foreldrene hennes er på fornavn med hele barneklinikken. Hennes cerebrale parese gjør at hun har lite språk og mye spasmer i kroppen. I tillegg har ryggsøylen hennes vært formet som en S. Derfor er hun her. Hun har blitt rettet opp.
Operasjonssåret hennes går fra nakke til korsrygg. Røntgenbildene viser skruer og stag langs hele lengden av ryggen hennes. Noen ganger er ortopedi glorifisert snekkerarbeid.
I dag er første dag hun skal opp av senga etter operasjonen. Hun gruer seg, sier mor. Jeg forstår det, sier jeg, selv om jeg faktisk ikke forstår hva pasienten sier.
Jeg forklarer hvordan vi lettest får henne opp på sengekanten, som er målet i dag. Hun har ikke lyst. Det er vondt, sier mor. Det renner en stille tåre fra øyekroken på dette lille mennesket som ikke kan fortelle meg hva hun kjenner på.
Jeg kommer forberedt og gir henne smertestillende, forklarer hva hun får, hvor effektivt det er, og hvor mye bedre ting blir snart. Hun lener hodet sitt vekk fra meg, mot vinduet. Jeg spør hva hun kikker på. Responsen tolkes av mor for meg. «Hun er så glad i å være ute.»
En motivasjon! «Hvis vi får deg opp på sengekanten i dag, er det ikke lenge til du kan opp i rullestol og komme deg ut», sier jeg. Hun snur hodet mot meg igjen. Skal vi prøve nå, spør jeg. «Ja», sier hun. Det forsto jeg.
Rom 3:
Jeg går langs en korridor av ene
