For de fleste er Mari Storstein kjent som dokumentarfilmskaper. Nå gir hun seg i kast med spillefilm og fiksjon.
Men selv om formatet er noe så tilsynelatende uskyldig som en «romantisk dramakomedie», er det fortsatt politisk.
Og fortsatt står funksjonshemmedes liv og likestilling sentralt i det hun gjør.
- Jeg har selv aldri sett en film hvor jeg føler at jeg er representert, og hvor jeg kjenner meg igjen. De sjeldne gangene man skal portrettere en funkis på film, så er det basert på stereotype framstillinger der man enten er en helt, et offer eller lever et liv som er verre enn døden, sier Mari Storstein til Handikapnytt.
Letter etter den rette
Planen er i stedet å gi en autentisk og ekte framstilling, der personer med funksjonsnedsettelser blir framstilt som hele mennesker. Og representasjonen må være reell. Det kan ikke være noen som later som om de bruker rullestol.
- Å ha en fake funkis på film er som å male en hvit skuespiller svart i ansiktet. Det er ikke ok,
