For du må nøle, gråte eller streve med ordene. Budskapet skal kjempes frem. Det må være mulig å se på deg at det er vanskelig for deg å si det. En bekjennelse kan ikke bare renne ut av deg. Den må være autentisk. Du kan ikke ha fortalt det du skal si i noen særlig grad før heller.
- Hvis du gir av din sårbarhet, får den som tar imot budskapet automatisk makt over deg, forklarer sosialantropolog og forsker Nora Gotaas.
Det aller viktigste er likevel at du ser an den eller de som skal høre på det flaue, triste eller traumatiske du er i ferd med å fortelle. Er de tillitsverdige? Skal du tørre å si det?
- Hvis du kommer med bekjennelsen uten at det krever mye av deg, og uten å ha sett an den du forteller til, kan det oppfattes som en manglende anerkjennelse av mottakeren. Det skal ta tid å bygge opp tillit, sier Gotaas, som har studert selvhjelpsgrupper og skrevet doktorgraden «Takk for tilliten» om funnene.
(Foto: OsloMet)
Lite tillit og fellesskapsfølelse i gruppene som blir oppløst
Hun har tilbrakt utallige timer i rom der det bekjennes. I over ett år satt hun så usynlig hun kunne i en krok og observerte deltakerne i de ulike selvhjelpsgruppene for å finne ut hva som fikk noen av dem til å fungere, mens andre ble raskt oppløst.
Konklusjonen var det var for lite tillit og at fellesskapsfølelsen ikke føltes verdt å beskytte i de oppløste gruppene, forteller Gotaas.
Gruppene hun studerte besto av fem til ti deltakere. De fleste deltakerne hadde ulike problemer, noe som er unikt internasjonalt. Gruppene ble