Det holder med noen minutter.
Dette er historien om hvordan Khrono en helt vanlig arbeidsdag produserte flere falske forskningsartikler, plagierte rektoren ved et av landets universiteter og kom oss gjennom plagiatkontrollen uten å bli oppdaget.
Alt før lunsj.
Ble ikke fanget opp i plagiatkontroll
- Det er kanskje ikke helt overraskende at det føles kjipt å oppdage at man er blitt plagiert.
Meldingen tikker inn fra fjellheimen i Montana, der rektor Curt Rice ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) er på ferie.
Rice, som også er lingvist, har nettopp fått beskjed om at det er en av hans artikler Khrono har plagiert. Artikkelen ble publisert i juni 2011 i et tidsskrift som gis ut av storforlaget Taylor & Francis. Tema var likestilling i akademia.
Da vi kjørte et utdrag på 10.000 tegn gjennom et tilfeldig og gratis program vi fant på nett, tok det under et minutt før vi fikk en omskrevet versjon. Likheten med originalen er slående, oppbyggingen er den samme, men noe ordlyd og setningsoppbygging er endret. En formulering som «the press conference that spring day» er for eksempel endret til «the news conference on this spring afternoon».
Den nye versjonen ble kjørt gjennom Ouriginal/Urkund, et tekstgjenkjenningsprogram som brukes av NMBU og andre norske universiteter, til plagiatkontroll. Svaret kom raskt. Kontrollen fant ingen - null prosent - likhet med artikler den ble sjekket opp mot. Da vi for kontrollens skyld kjørte originalteksten gjennom samme program, fant det 100 prosent likhet med artikkelen som var publisert i 2011.
Kontrollen flere universiteter bruker fanget med andre ord ikke opp vår plagiering. Hva om en student hadde plagiert sin egen rektor og levert det inn som sitt eget?
Plagierte nobelprisvinner
Vi skal komme tilbake til Rice sin reaksjon på å ha blitt plagiert. Men dette er ikke bare historien om hvordan Khrono lurte et en plagiatkontroll, det er historien om svindel på industrielt nivå.
I sentrum for historien
