På høyre- og venstresida i politikken har en likevel sjelden brydd seg om hvordan lokale læresteders autonomi i utvikling og godkjenning av studiepoeng, bachelor- og mastergrader, tilpasset konkurranser for å rekruttere studenter som kunder, har påvirket nasjonal kunnskapspolitikk. Det bør haste med kritisk debatt om produksjoner av lokale studiepoeng og grader fortsatt skal anvendes som indikatorer på kvaliteter og samfunnsmessig relevans i kunnskapspolitikken.
Rektor ved Universitetet i Oslo (UiO) Svein Stølen skriver i Aftenposten, 9. mars at «Regjeringen må tørre å være tydeligere på de overordnede forventningene de har til hver enkelt institusjons roller i samfunnet og differensiere tydeligere». En trenger vel ikke en nasjonal krisetid og ad hoc samfunnsmessige utfordringer for å være tydelig på slike forventninger?
Tida er overmoden for å erkjenne at ikke alle studietilbud i utdanningsmarkedet fremmer nasjonale kunnskaps- og kompetansebehov som velferdsstaten er avhengig av. Kanskje er det på høy tid med strammere nasjonal regulering av studietilbudene i høyere utdanning?
I kvalitetsreformens kjølvann har det vært liten politisk interesse for kritiske blikk på hvordan utdanningsmarkedet direkte og indirekte har påvirket nasjonale kunnskapspolitiske prioriteringer og veivalg. Heller ikke lokale tilbydere av høyere utdanning ivrer for det. Godt trent i «new public management speak», tilpasser institusjoner, med administrasjoner i vekst, seg incentiver, forskrifter og kontrollerende standarder i forvaltningen