Saka om «tyskarvits-professoren», professor i samfunnspsykologi, Svein Larsen ved Det psykologiske fakultet (psykfak) ved Universitet i Bergen (UiB), har fått mykje omtale, og inntrykket ein får frå denne saka er at leiinga ved Institutt for samfunnspsykologi, psykfak og UiB-leiinga slit med å handterte skiljet mellom ulike alvorlegheitsgrader i ulike typar saker. Noko som er kritikkverdig.
Det syner att i korleis denne saka har vore handtert i media. Sidan psykologi utvilsamt har relevans i dette ordskiftet kring denne saka, så blir dette ein studie i kommunikasjon for opa scene, interessant nok om dei som uttalar seg og kommenterer i dette ordskiftet som har føregått i fleire vendingar og kanalar.
Ord som krenking og krenkehysteri er ord som blir hyppig brukt omatt i denne saka både i intervju og i fleire innlegg i Khrono og andre medier og i sosiale media som Facebook. Mange av dei har uttrykt sympati for professor Larsen, og reagerer negativt på sanksjons-metoden som institutt, fakultet og UiB stiller seg bak.
Men ein del av dei går vel langt og det heile blir pinleg lesing, kva haldningar og meiningsytring som kjem til uttrykk når kritikken blir retta mot klagar. Den tyske studenten, omtalt som krenka av tyskarvitsen, blir utpeikt som syndebukk, der studenten sin intensjon for å klage vert nedvurdert. Mange av desse kommentarane på sosiale media framstår som meir eller mindre flåsete, sjølvsentrert og uttrykk for arroganse som for eksempel tyskarar som ikkje tolar ein vits om 2. verdskrig, bør sjå til å reise tilbake dit dei kjem frå.
Den gruppa som merkar seg ut i å syne seg