I Erna Solbergs nyttårstale fra 2019, hvor utdraget over kommer fra, var fokuset på barnet. Statsministeren snakket om å kjenne et nyfødt barn gripe om fingeren for første gang, se barnet ta sitt første skritt og si sitt første ord.
Men statsministeren snakket også om den norske velferdsstatens avhengighet av barn. Hun oppfordret familier til å få flere barn, og sa at staten måtte legge til rette for å få barn i yngre alder. For at velferdsregnestykket skal gå opp, må vi kvinner få litt over to barn i gjennomsnitt, varslet Solberg. At man føder færre barn i Norge ble derfor knyttet til en bekymring om arbeidskraft og økonomi.
(Foto: KEF)
Les også på Kilden kjønnsforskning.no: Endringer i bioteknologiloven skaper nye spørsmål for feminister
For Guro Korsnes Kristensen, professor i kulturstudier ved NTNU, er det nettopp bekymringa for den lave fruktbarheten som kjennetegner hvordan vi snakker om reproduksjon i Norge i dag. Hun har skrevet en artikkel i Tidsskrift for kjønnsforskning som ser på hvordan den offentlige samtalen rundt fruktbarhet har endra seg de siste ti årene.
- Å reprodusere har symbolsk sett vært et uttrykk for at en nasjon er sunn og frisk, og har framgang. At man lykkes. Når reproduksjonstallene går nedover, blir det derfor et tegn på at noe er feil. I og med at stater konkurrerer med hverandre, kan det å være stor og i vekst bety noe, sier hun.
Ingen forklaring på nedgang i fruktbarhet
Går vi ti år tilbake i tid, var samtalen om fruktbarhet i Norge ganske annerledes. I 2009 var tallet for hvor mange barn vi fødte i gjennomsnitt på 1,98. Dette var svært høyt i europeisk sammenheng. I pressen kom det positivt
