Debatt om åpenhet blir fort en snever debatt, hvor det er liten plass til nyanser og refleksjon. Det konstrueres et bilde av kommunikasjonssjefer og byråkrater på den ene siden, mens journalister og resten av samfunnet er på den andre. De som stiller spørsmål og problematiserer, blir raskt beskyldt for hemmelighold og tillagt skumle motiver.
7. juni skriver Eirin Eikefjord om åpenhet, innsyn og ytringsfrihet. Hun nevner noen eksempler, og bruker dem til å tegne et ganske mørkt bilde av åpenhetskulturen i Norge. Hennes konklusjon er at det er alltid enklest å si nei.
Jeg har bakgrunn som journalist og redaktør, og var også medlem av Pressens offentlighetsutvalg i flere år. De siste årene har jeg vært kommunikasjonssjef ved Sykehuset Telemark. Jeg har ikke endret holdning til verken åpenhet eller ytringsfrihet, men jeg har fått et annet inntrykk av ansatte på norske sykehus. De fleste er mer opptatt av åpenhet enn hva jeg trodde som redaktør.
Jeg har ikke endret holdning til verken åpenhet eller ytringsfrihet, men jeg har fått et annet inntrykk av ansatte på norske sykehus.
Det finnes sikkert eksempler på det motsatte, men ved sykehuset forteller vi om egne feil, vi offentliggjør interne hendelsesanalyser, vi svarer opp innsynsbegjæringer og praktiserer meroffentlighet. I starten av pandemien var vi ikke flinke nok, men det skyldes ikke motvilje. Årsaken var at vi ikke var forberedt på alle innsynsbegjæringene i en krisesituasjonen. Det har vi lært av, og vi skal være bedre rustet neste gang.
Når Eikefjord påstår at innsynsnekt er det enkleste, tar hun nok feil. Hvis det er aktuelt å avslå en innsynsbegjæring, blir det mer jobb enn å gi innsyn. Innsynsnekt krever begrunnelser, involvering, møtevirksomhet og klagehåndtering. I tillegg risikerer vi negativ medieomtale og mye støy. Det enkleste er derfor å gi innsyn.
I debatten om innsyn og åpenhet, er det lett å peke på ledere i det offentlige som «den store motstanderen». Men tro meg, det er mange sykehusledere som mener at kritisk journalistikk - gjerne basert på innsynsbegjæringer og sammenstillinger - er positivt. Grundig journalistikk kan føre til nyttig innsikt og en bedre helsetjeneste.
Det er riktig at mange ansatte i det offentlige er redde for å uttale seg til mediene. Det kan skyldes skrevne og uskrevne regler som er basert på urimelige krav til lojalitet, men kan det også være andre årsaker?
I sykehusets «føringer for kommunikasjon» står det veldig tydelig:
Sykehuset Telemark er opptatt av at alle ansatte har ytringsfrihet.
Som en del av åpenhetskulturen ved Sykehuset Telemark skal vi ha stor takhøyde for uenighet og meningsbrytning - også i det offentlige rom.
Dette ønsker vi å praktisere, og det er et uttalt mål at sykehuset skal ha mange stemmer. Vår erfaring er at det blir mindre uro og frustrasjon når ansatte føler frihet til å ytre seg.
Det er likevel ikke alle ansatte som ønsker å uttale seg til journalister. Akkurat som i mediehusene er mange ansatte som synes det er bedre å diskutere ting internt. Ytringsfrihet betyr ikke at vi har ytringsplikt.
Noen kvier seg også for å snakke med journalister fordi de er usikre, og som kommunikasjonssjef har jeg jobbet mye med å få ansatte til å stille opp for ulike medier. Jeg har aldri jobbet for å få ansatte til å holde munn.
Jeg opplever at enkelte ansatte reserverer seg fordi de vet at saker skal deles og diskuteres på sosiale medier. Mange synes det er en belastning med kommentarer, sinnafjes og personangrep. Jeg skjønner at mediene vil ha engasjement og debatt, men når nettrollene slippes løs, kan det bli vanskeligere å få ansatte i det offentlige til å stille opp. Frykten for mediene kan være større enn frykten for egen ledelse.
Den endrede praksisen skyldes ikke et ønske om mindre åpenhet, men en større bevissthet rundt taushetsplikt.
Det siste året har flere sykehus fått kritikk fordi de er mer restriktive med opplysninger etter alvorlige ulykker og hendelser. Den endrede praksisen skyldes ikke et ønske om mindre åpenhet, men en større bevissthet rundt taushetsplikt.
Dette dreier seg ikke bare om forholdet mellom mediene og sykehusene. Dette handler først og fremst om pasientene. Pasienter søker trygghet når de havner på et sykehus, og denne tryggheten er avgjørende for tilliten til helsepersonell. Helseopplysninger skal ikke deles med andre uten samtykke.
Vi vet at bilder og informasjon fra ulykker blir publisert på sosiale medier, og som regel vil det være flere som kjenner den involverte. Vi kan gjerne snakke om anonyme tilstandsrapporter, men det hjelper lite når det er mange som vet hvem det er snakk om. Vår oppgave er å skjerme pasienten.
Mediene bør også vite at det er mange pasienter som ber om å bli skjermet, og som er redde for at opplysninger om dem skal lekke ut. Det har vi opplevd under pandemien, men også i forbindelse med andre alvorlige hendelser.
Dette er en vanskelig sak med mange avveininger, hvor ulike hensyn er i konflikt med hverandre. Da er det trist å se at mediene stort sett dekker dette som «nok et eksempel på manglende åpenhet». Hvor er de ulike meningene? Hvor er perspektivene? Hvor er de forskjellige kildene? Når mediene omtaler denne saken, er det stort sett egne redaktører og generalsekretærene i presseforbundet og redaktørforeningen som får spalteplass.
Hvis all offentlig debatt om åpenhet blir en svart-hvitt-debatt, er det mange som ikke vil delta. Og hvis de som setter premissene for debatten, ikke er mer lyttende og åpne for andres meninger, blir diskusjonen lite konstruktiv. Da risikerer vi at journalister og redaktører blir sittende alene i sitt ekkokammer. Det fører ikke til mer åpenhet.
Image-text:
Illustrasjonsfoto: Gorm Kallestad / NTB
