Et illustrerende eksempel er det amerikanske helsevesenet, som gjennom medisinsk utvikling tilbyr stadig mer avanserte - og dyrere - tjenester, men samlet sett fører dette ikke til særlig bedre folkehelse. Kurven for samfunnsmessig avkastning er synkende.
Hva har dette med det norske utdanningssystemet å gjøre? Ganske mye. I en fornøyelig artikkel i Forskerforum 9. desember («Jeg ønsker meg en sekretær til jul») refererer Oddveig Storstad sin anonyme kollega:
«Om jeg er på Tinder?? Nei, jeg har mer enn nok med å komme meg på Inspera»
Hun må forholde seg til 18 ulike IT-systemer (Inspera, Cristin, Leganto etc), og viser at den tiden vitenskapelig ansatte bruker på å prøve å lære seg stadig flere plattformer kommer ikke fram i noe regnskap, men forblir en skjult transaksjonskostnad. I tillegg til irritasjon og lavere motivasjon.
Hva går dette ut over? Svaret er enkelt - det er kjerneoppgavene undervisning og forskning. Og problemet er ikke bare nye IT-løsninger, det er en lang rekke nye oppgaver (hver av dem isolert sett fornuftig) som vi er pålagt å utføre.
Jeg skal nå b