I en ny studie ser vi at dersom det ikke er samsvar mellom miljøets og utøveres innstilling til idrettsdeltakelsen, gir det utøverne en følelse av å være «kontrollerte» - altså det motsatte av autonomi.
Dette fører til umotivert idrettsungdom.
Hvorfor fortsetter noen - mens andre slutter?
Måten treneren oppfører seg på er avgjørende for å skape et idrettsmiljø som fremmer den autonome motivasjonen. Denne motivasjonen gjør at idretten blir opplevd som morsomt og meningsfullt hos utøverne.
Idrettsungdommens opplevelse av å ha valg og eierskap til egen idrettsdeltakelse, er da en forutsetning, de er drevet av engasjement og vilje. I dette ligger også ungdommens vilje til å akseptere trenerens struktur i form av regler, forpliktelser, oppmøteplikt og det som kreves av innsatts og oppmøte i klubben eller laget.
Dersom utøverne ikke aksepterer strukturen, oppleves det som om noen andre styrer «fjernkontrollen» deres. Opplevelsen av å bli kontrollert vil på sikt føre til at idrettsungdom blir drittlei og slutter med idrett.
Når treneren og utøverne har samme innstilling til idrettsdeltakelse
I studien fant vi at om idrettsungdommen opplevde trenerens handlinger som struktur eller kontroll, var sammenfallende med hvorvidt treneren og utøveren har samme innstilling til idrettsdeltakelsen.
Vi konkluderte med at det er lettere for utøvere med samme innstilling som treneren og idrettsmiljøet å akseptere regler, øvelser og treningshyppighet, og samtidig opprettholde den autonome motivasjonen - og dermed idrettsglede og fortsatt deltakelse.
Studien sier derimot ikke hva som er den beste strukturen, men det gjør selvbestemmelsesteorien slik den blir beskrevet av Richard Ryan og Edward Deci.
Trenerens evne til å ta utøverens perspektiv og individualisere treningshverdagen er avgjørende. Dette kan være en utfordrende oppgave i stramme strukturer som gir
