Nå forteller hun om pasienten hun kaller «kjellermannen»:
- Han hadde bodd ti år i kjelleren hjemme hos sine foreldre i Sverige. Han var paranoid og redd og våget ikke gå ut. Foreldrene var redde for at han skulle bli tvangsinnlagt og få sprøyter.
Ville hjelpe uten tvang
Looi hadde helseutdanning fra videregående skole, men var i samme team som «syster Greta», en erfaren sykepleier.
- Hun ville prøve å hjelpe ham uten tvang, ved å bygge opp et tillitsforhold til ham. Blant annet fikk han være med på å bestemme hvilke legemidler han skulle bruke.
Unge Git-Marie så hvordan mannen forvandlet seg: Han turte så smått å bevege seg ut av kjelleren. Først var han med i bil. Etter hvert maktet han å bli med inn til behandlingshjemmet.
- Etter noen måneder flyttet han inn, og han ble utredet. Så flyttet han til sin egen leilighet. Med støtte fra Greta har han klart seg bra, forteller hun.
Vil samarbeide med pasientene
Opplevelsen med kjellermannen har preget henne: Hun så at det fantes alternativer til tvang og medisiner. Noen år senere utdannet hun seg til sykepleier, og siden ble hun spesialsykepleier i psykiatri.
Git-Marie Ejneborn Looi har arbeidet med pasienter i flere psykiatriske virksomheter i 20 år. Nå er hun lektor på Luleå tekniska universitet, der hun underviser sykepleiere og spesialsykepleiere.
Hun veileder også i en arbeidsmetode der personell og pasient samarbeider. Tanken er at pasienten er en ressurs, som selv kjenner hvordan han eller hun fungerer.
Blir pasienten sint, er det bra.
Git-Marie Ejneborn Looi
- Når jeg veileder en gruppe, tar vi ofte utgangspunkt i et eksempel. Personalet vil ofte lære opp pasienten og bestemme hva behandlingen skal være. Jeg er opptatt av at det må personalet avgjøre sammen med pasienten. Blir pasienten sint, er det bra, for det betyr at han kan snakke for seg.
- Mener du at pasientene selv skal bestemme hvilke medisiner de skal ha - eller ikke ha?
- De kan jo ikke slå opp i en bok og si at den medisinen vil jeg ha. Men