Innføringen av politireformen, reformslitne ansatte, blodrøde tall, og varslingssak på hennes lederstil. At misfornøyde politiansatte leverte et 45-siders langt dokument på direktesendt TV til daværende justisminister Jøran Kallmyr, gjorde ikke saken bedre. Dokumentet beskrev en politihverdag med for få ressurser og høyt frustrasjonsnivå. Det drepende dokumentet kulminerte senere med at justisministeren uttalte «Vi kan ikke ha distrikt som skiller seg så negativt ut», under en debatt på Arendalsuka, ifølge VG.
Men så er ikke Christine Fossen en hvem som helst i norsk politi heller.
Da hun tiltrådte som politimester i Vadsø i 1998, var hun tidenes yngste. Hun var den første politimesteren som var gravid og hadde mammaperm. Hun var Oslos første kvinnelige narkotikasjef, og den første som innrømmet at hun hadde røyket marihuana. Hun er også den lengstsittende politimesteren med 19 år i sjefsstolen.
Som om dette ikke var nok, har hun som politisjef for den internasjonale observatørstyrken på Vestbredden hatt den høyeste internasjonale lederjobben noen norsk politikvinne har hatt tidligere.
Nå topper hun det hele, og blir likegodt sjef for FN-politiet i Sør-Sudan. Også dét den høyeste posisjonen noen fra norsk politi har hatt i FN.
UNMISS, som operasjonen kalles, er FNs største fredsbevarende operasjon, og det er FNs generalsekretær AntÃ3nio Guterres som har håndplukket Fossen.
- Jeg er utrolig glad, veldig stolt og takknemlig for den tillit jeg har fått fra FN-politiet og FNs generalsekretær. Dette blir nok krevende, en skikkelig utfordring i et internasjonalt miljø, men det trigger meg. Jeg liker utfordringer, sier en fornøyd Fossen.
From Russia with love
Allerede fra barnsbein av lærte Fossen å ta ansvar, men hun avviser at det å bli sjef har vært et karrieremål. Hun beskriver seg som en type som alltid har tatt ansvar, og som liker å styre og bestemme.
- Jeg tror det har noe med å gjøre at mine foreldre fikk meg og broren min da de var kjempeunge. Broren min, Halvor, har Downs syndrom, og jeg lærte tidlig at jeg måtte hjelpe til. Broren min har alltid vært en viktig del av livet mitt, sier hun.
Fossen forteller at når folk spør Halvor om hva han gjør, så svarer han «søsteren min er politimester, svogerne min jobber med mafiaen i Oslo og jeg passer på huset deres».
Det var ikke gitt at Fossen skulle ende opp i politiet. Da hun var ferdig på jusstudiet i 1990 var kursen staket ut i en helt annen retning.
- Jeg hadde tenkt å begynne i et departement eller et direktorat, og søkte på alle mulige ledige stillinger. Også i politiet, hvor jeg ikke trodde at jeg ville få jobb, husker hun tilbake.
Men daværende Moss politidistrikt, i Viken fylke, ville det annerledes.
- Jeg tok den første jobben jeg fikk og det var som politifullmektig i Moss. Jeg husker første arbeidsdag som om det var i går. Jeg stortrivdes fra dag én. Det var kjempegøy og en morsom tid hvor jeg lærte masse. Siden har jeg bare blitt, sier Fossen.
Selv om hun i løpet av karrieren i korte perioder har vært utenfor politiet, har det blitt totalt 28 år i politi- og påtalemyndigheten. Etter Moss bar veien videre til Vadsø politidistrikt som politiinspektør.
- De fem årene jeg var der, er noen av de fineste årene jeg har hatt i politiet. Det var noe helt særegent å jobbe helt nord i Norge, og en helt annen kultur. Det var et veldig annerledes miljø, samisk og finsk miljø og kultur, og mange problemstillinger med russere, husker hun tilbake.
Heller ikke den unike naturen, og det vakre lyset som bare Nord-Norge har å by på, var å forakte. Det var også i Vadsø at Fossen for første gang jobbet på tvers av landegrensene. På slutten av 1990-tallet ble nemlig bygda Skipagurra i Tana kommune landskjent.
Hit kom russiske prostituerte, busset over fra Murmansk via grenseovergangen i Kirkenes, for å selge sex fra en campingplass til menn fra hele Øst-Finnmark.
Fossen ville prostitusjonsmiljøet til livs. Den gang var ikke prostitusjon ulovlig i Norge, men dersom noen organiserte eller utnyttet andres såkalte utukt, kunne det den gang være straffbart.
- Politimesteren lente seg tilbake og sa dette her må du håndtere. Det ble min første store utfordring i politiet. Selv om det var i grenseland mellom hva som var straffbart og ikke, så genererte det nye problemstillinger, og alle ropte på politiet. Skipagurra ble et oppsamlingssted som tiltrakk seg de løse fuglene, forteller hun.
I starten ble de prostituerte bortvist, fordi de manglet arbeidstillatelse. Men det måtte sterk lut til for å forhindre sexsalget. At politiet i Finnmark fikk 200.000 kroner i ekstrabevilgning, ga resultater. Midlene ble brukt til å sette inn uniformert politi der prostitusjonstrafikken fant sted. Senere kom det en ny bestemmelse i utlendin
