Burkina Faso er ikke akkurat det landet våre massemedier interesserer seg mest for, kanskje med unntak av terroristangrep eller hjelpeaksjoner under ekstrem tørke. Men for et par uker sida kom en nyhet som i alle fall ble lagt merke til i nabostatene og i Frankrike, den tidligere kolonimakta.
Drap og kupp
I utgangspunktet er det ikke så oppsiktsvekkende at en tidligere president blir stilt for retten i et afrikansk land. Men i dette tilfelle er det tale om landets mektige leder gjennom 27 år, Blaise Comparoé, og anklagen går ut på drap og angrep på rikets sikkerhet i 1987. Ofrene var både revolusjonslederen Thomas Sankara og 12 av hans nærmeste medarbeidere, som ble skutt og slengt i en massegrav.
Compaoré har unnskyldt seg med at han var fraværende på grunn av sykdom den aktuelle dagen, 15. oktober, men hans sikkerhetssjef og våpenbrødre var åpenbart på plass. Det tok da heller ikke mange timene før Compaoré utropte seg selv til president, for så å bli sittende helt til høsten 2014. Da ble han feid til side gjennom et folkelig opprør, og har seinere vært i eksil i Elfenbenskysten.
Når det kommende rettsdramaet fortjener så mye oppmerksomhet, er det selvsagt fordi Thomas Sankara, mer enn 30 år etter sin død, er et ikon og en inspirasjonskilde langt utenfor eget land. I 2017 ble det avduket et stort monument i hovedstaden, og en bredt sammensatt komité har til oppgave å holde minnet levende gjennom opplysningskampanjer, konferanser, forskning og utstillinger. Samtidig kommer det nye filmer, artikkel- og intervjusamlinger og biografier, både på fransk og engelsk. Der møter vi også skyggesidene ved Sankara, og hans fire år lange (eller korte) revolusjonsperiode løftes fram (se litteraturlista).
Landet som står oppreist
Hva er det så ved Thomas Sankara som fortsatt evner å både inspirere og polarisere, og hvorfor er Burkina Fasos historie etter selvstendigheten ofte inndelt i periodene «før, under og etter Sankara»?
Det startet i 1983, da et militært revolusjonsråd overtok etter et kupp mot like uniformerte forgjengere. Sankara var med sin karisma, sin altoppslukende arbeidsevne og sine talegaver den naturlige leder, til tross for at han ikke var mer enn 33 år. Det var også gjennomsnittsalderen for den nye ledelsen. Sankara var blant dem som var godt skolert i sosialismens klassikere, men som katolikk var han også påvirket av latinamerikansk frigjøringsteologi. I talene finner vi derfor sitater både fra Bibelen og Det kommunistiske manifestet, selv om han nok oftest viste til ledere fra utviklingsland, som for eksempel Ho Chi Minh, Fidel Castro, Kwame Nkrumah og