(Første del av «Blodgivningens historie» - fram til 1945 - sto på trykk i Bioingeniøren 1 2021)
Blodgivningens historie - fra 1945 til nå.pdf (446 KB)
«Da han var født, ga Athene ham 2 dråper av blodet til Gorgonen» «Og hvordan virker de på den menneskelige natur?» «Den ene fjerner det onde og understøtter livet» «Og hvordan virker den andre?» «Den dreper!» (Euripides (485-406 f.Kr.): «Ion»)
Blodbankene kommer
I 1945 vendte leger hjem fra frontene med kunnskap om nye behandlingsmetoder der transfusjon sto sentralt. Metodene ble snart tatt i bruk sivilt, og blodbehovet steg og lot seg ikke dekke ved tilkalling av givere. Blod oppbevart i blodbank hadde fungert godt under krigen, men mange mente at blod fra blodbank var mindreverdig. I Norge samlet noen sykehusleger seg om en uttalelse der det blant annet sto: «Hovedmetoden for blodoverføring her i landet har alltid vært overføring av friskt blod. I enkelte land benyttes overføring av lagret blod (blodbanksystemet). Alle meningsberettigete, også fra sistnevnte land, er imidlertid enige om at overføring av friskt blod er å foretrekke. Vi må derfor fortsatt benytte overføringer av friskt blod som det beste for sivile formål».
Skepsisen var uten vitenskapelig grunnlag. Blodbanker tvang seg fram i alle industrialiserte land. Norges første blodbank ble opprettet ved Ullevål sykehus 14/12-1948. Pioneren der var Helge Heistø, som forble sjef der i 40 år (figur 1).
Like etter fulgte Røde Kors' Blodsenter i Oslo, ledet av Otto Hartmann (figur 2), som forsynte Rikshospitalet og Radiumhospitalet. Få år senere var det blodbanker ved alle norske somatiske sykehus.
Med få unntak fikk hvert sykehus sitt blodgiverkorps. Dels mente man at dette var billigst, og dels var det nok et ønske om å være sin egen herre. I de fleste andre land ble blodgiversentralene o
