AddToAny

Aksel Tjora: Akademia trenger mer nærhet og dugnad og mindre kontroll

Legg ned Forskningsrådet og stol på akademikernes dugnadsånd, sier sosiolog Aksel Tjora.
Dette intervjuet ble først publisert i Forskerforums papirutgave i februar 2020.

Under sitt første feltstudium i sosiologi satt Aksel Tjora på en AMK-sentral og hørte en fyr ringe inn fordi han hadde hugd seg i foten. Mannen befant seg ved et vann på Fosen et sted, og Tjora så hvordan de ansatte på sentralen fordelte arbeidet seg imellom og kikket på ulike kart for å finne ut hvor det vannet var, så de kunne sende en ambulanse ut for å hjelpe ham.

Tjora hadde opprinnelig studert datasystemer, og var der for å studere samarbeidsteknologien AMK-mannskapet brukte for å løse oppgavene sine.

- Men det jeg ble besatt av, var den uformelle, fysiske, sosiale komponenten. Du må stadig improvisere over det etablerte systemet for å få det til å fungere.

Han så hvordan blikk, muntlige tilbakemeldinger og taus koordinering var avgjørende mekanismer i det menneskelige samspillet på arbeidsplassen, og hans rolle som sosiolog var å gjøre dette usynlige sosiale operativsystemet synlig.

Det tok ikke lang tid før han så noe lignende i universitetsorganisasjonen han selv hørte hjemme i.

- Det har blitt en kjepphest for meg. Universitetet fungerer fordi vi er styrt av sosiale eller kollektive regler mer enn av formelle regler og kontrollregimer. Når vi blir bedt av en redaktør et annet sted i verden om å gjøre en fagfellevurdering, er det umiddelbare innfallet at vi skal si ja, selv om innsatsen verken er synlig eller belønnet med poeng eller penger.

Akademikere føler lojalitet til faget, og derfor skriver de lærebøker, driver allmennformidling og deltar i fagfellevurderinger, forklarer Tjora - på tross av at disse akademiske refleksene krasjer med målstyringsstrukturer som belønner publisering, produksjon av vekttall og lojalitet til ledelsen.

- Takket være disse refleksene fungerer altså systemet som helhet, så hva er problemet?

- Problemet er at de byråkratiske strukturene vinner over tid. De generasjonene som kommer inn, har blitt sosialisert inn med de nye systemene og tellekantene som kom i 2006, så nå begynner det å manifestere seg nye mentaliteter og reflekser.

Tjora er redaktør for den ferske antologienUniversitetskamp. I den beskriver han sin tid som redaktør for Sosiologisk tidsskrift. Han opplevde en sterk følelse av fagfellesskap, å sitte i et nav i den nasjonale sosiologien. Samtidig opplevde han at det var vanskelig å få folk til å stille som fagfeller, fordi de var presset av produksjonsregimet til å skrive søknader og publisere internasjonalt.

Tjoras kapittel føyer seg inn i et kor av advarsler fra akademikere: Forskere bruker altfor mye tid på søknader og rapportering, de kaster bort tid på å tilpasse seg rammer pålagt dem fra departement og forskningsråd, i stedet for at de kunne brukt tida på å bare forske på det fagmiljøene selv vet trengs å forskes på.

- Mange hundretalls millioner går bare til å drifte Forskningsrådet og de panelene de skal leie inn. I tillegg kommer en enorm usynlig kostnad i arbeidet lagt ned i søknader som ikke får støtte. Jeg mener vi bør diskutere om slike kostnader kan forsvares.

- Men må ikke samfunnet kunne styre forskningen mot viktige temaer, som klimakrisa? Risikerer vi ikke å bli sittende med altfor mange som forsker på favorittforfatteren sin fra romantikken?

Tjora viser til en studie av kanadiske forskere som utforsker et radikalt alternativ: Fjern forskningsråd, program og komiteer.

- Hvis man bare tok hele potten og delte den på alle forskende professorer i Norge, ville hver enkelt sitte igjen med en god ressurs.

Tjora tar høyde for at man måtte se på ulike behov i ulike disipliner, slik som at noen trenger laboratorier, men at det like fullt ville være en interessant modell å prøve ut.

- Da må du sammenligne den kostnaden med det som går med til å opprettholde Forskningsrådet, evalueringsregimene og de mange søknadsskriverne. Det er faktisk veldig få som forsker på «sine» forfattere fra romantikken, eller favorittsosiologen sin fra 1890-årene, så det problemet er sannsynligvis veldig lite.

De kritiske ytringene mot tellekantsystemet i Universitetskamp er del av ei bok som gir poeng innafor tellekantsystemet. Det kan framstå som litt ironisk, men var ifølge Tjora helt nødvendig for å få med yngre akademikere i prosjektet. De som har minst trygghet og minst faglig kapital, er mest bundet av regimene som muliggjør ansettelser og opprykk, og de må bruke sin tid til tellende publikasjoner.

- Fagbevegelsen har tradisjonelt hatt den kollektive streikekassa, en kapital som garanterte at de kunne si «nei» til ledelsen - det som i USA kalles «fuck you»-penger. Hva er parallellen i akademia?

- Jeg kan krangle i media og skrive bøker så lenge jeg har mine fuck you-publikasjoner på plass. Du kan kritisere systemet, men bare når du fikser det. Når du gjør undervisninga di, når du dekker veiledningsbelastningen din, når du har tellende publikasjoner på det jevne. Kritikken din har også større verdi da, på samme måte som streiken din er mer verdifull når du er en kompetent og viktig bidragsyter i din bedrift.

- Men det betyr også at de fast ansatte ikke kan skylde på stipendiatene og de midlertidig ansatte for at de ikke er kritiske og engasjerer seg mot regimet? Professorene må ta kampen selv?

- Ja. Men kampen handler ikke bare om å uttale seg i mediene og være kritisk til ledere og styre. Du trenger ikke være en kranglefant, for den akademiske friheten handler også om at du bruker tid på det som er faglig viktig, også på tvers av formelle insentiver, som å skrive en lærebok. Det er et ekstremt viktig bidrag til undervisningen, som ikke gir tellekanter. Men som fast ansatt professor står jeg fritt til ikke å forholde meg til tellekantsystemet.

Tjora framhever at den akademiske friheten i det store og hele er opprettholdt på instituttene, utfordringen er å verne om den og vedlikeholde den.

- Jeg kjenner ikke til noen instituttledere som hakker på sine ansatte fordi de skriver lærebøker eller driver allmennformidling. Det er nok noen som hakker på dem som ikke gjør noen ting - som ikke publiserer, som ikke formidler og ikke skriver bøker. Og det er greit. Noen sier at den akademiske friheten er et privilegium, men det er jeg ikke enig i. Den er et ansvar.

- Hva betyr det?

- Friheten er et ansvar for å ta gode valg om hva man bruker sin tid til. Å skrive en lærebok i forskningsmetode viser at man tar det ansvaret - det er ikke en lek, men hardt arbeid. Det er også en del av det disiplin-fellesskapet jeg opplevde som redaktør. Noen skriver en lærebok, andre på et annet universitet skriver en omtale av den. Ikke minst får man tilbakemeldinger fra studentene, som er de viktigste stemmene i dette tilfellet.

- Er dette en form for kampstrategi mot kontrollregimene og insentivene ovenfra? Å bygge et økosystem nedenfra med uformelle belønninger i form av fellesskap, som premierer det som ikke belønnes i det formelle systemet?

- Ja, det kan vi godt kalle det. Og den sosiologiske poliklinikken er en del av det lokale sosiologiske økosystemet.

Sosiologisk Poliklinikk er navnet på lokalet på gateplan i Kjøpmannsgata i Trondheim der intervjuet med Aksel Tjora finner sted. For noen år siden tok han initiativ til å starte dette uavhengige aksjeselskapet befolket av kollegaer og studenter. Selskapet har for eksempel levert utredninger til Entra eiendom om hvordan byrommet kan bli mer levende, basert på sosiologiske metoder og teorier. På sett og vis omfavner tiltaket den samme «produsere kunnskap for næringslivet»-mentaliteten Tjora og flere av deltakerne kritiserer for å ha festet seg innad i akademia.

- Er det et slags «fuck you»-prosjekt? At dere demonstrerer at dere kan gå de private konsulentfirmaene i næringen, for å få legitimitet til å kritisere kommersialiseringen i universitetssektoren?

- Ja, det er litt av dette i ideen, et slags pønk-sosiologisk eksperiment utenfor etablerte rammer. I tillegg gir det noen belønninger som ikke er økonomiske.

Tjora har brukt mange år på å studere hvordan mennesker skaper og vedlikeholder fellesskap, for eksempel i byrom, i organisasjoner, på festivaler og kaféer. Økonomiske insentiver og formelle regler er i slike fellesskap gjerne mindre viktige enn krefter som likhet, tilhørighet og nærvær. Sosiologisk Poliklinikk kan betraktes som en operasjonalisering av de samme innsiktene om fellesskapets kraft.

- Ideen med Sosiologisk Poliklinikk er at folk kan komme med et konkret - eller diffust - problem, som de får hjelp til å arbeide med og løse, som en slags sosial dagkirurgi, sier Aksel Tjora. Foto: Geir Mogen

Når Tjora forteller om det første prosjektet de gjorde med å evaluere Trondheim kommunes kulturfond, og skildrer hvordan alle poliklinikerne kastet seg rundt og jobbet på dugnad, blir han selv rørt av å snakke om det. Når han skildrer Adresseavisens og kommunens interesse for initiativet, er det med stolthet. Tjora er sånn sett en levende illustrasjon på de mekanismene han har beskrevet i sin egen forskning. Det er lett å observere de sosiale belønningsformene som knytter ham og de andre deltakerne sammen og driver prosjektet.

Selv om de har tatt til seg noen næringslivsidealer, har poliklinikken bevisst styrt unna en mer profittorientert og strømlinjeformet profil. Pengene kanaliseres hovedsakelig inn i driften, og de har ikke etterstrebet et konsulentimage.

- Dere kalte dere ikke Dragvoll Analytica?

- Nei, vi valgte et norsk navn med «sosiologi» i seg.

Poenget er ikke bare å vise hvordan sosiologistudenter kan jobbe for næringslivet, forklarer Tjora, men også å vise hva sosiologi som fag kan brukes til.

Samtidig som Tjora er med på å demonstrere sosiologisk entreprenørskap, er han skeptisk til den utbredte «Kunnskap er det vi skal leve av etter oljen»-retorikken. Den aksepterer et implisitt premiss om at universitetene skal være «næringsvennlige», som gjerne ender i forsking på de strategiene næringen og politikerne allerede har definert.

- Det blir nærsynte tiltak, som å forske på hvordan vi kan putte enda flere fisk i merdene uten sykdom og rømming. Den forskinga som er mest etterspurt av milliardærene som driver oppdrettsnæringa og forpester fjordene våre.

Hvis akademia skal lære av næringslivet, bør man heller se på eksempler som hvordan 3M fant opp post-it-lappene, mener Tjora. Det var en bieffekt av et mislykket forsøk på å lage et nytt lim. Drevet av nysgjerrighet, utprøving og en vilje til å omdefinere problemstillingen underveis.

- Kanskje løsningen for framtida, for å holde oss til fisk, egentlig handler om hvordan vi kan redusere oppdrettsnæringa og gjenetablere tradisjonelt og mer bærekraftig kystfiske? Jeg mener at det er viktig å spørre hvem som er «vi» som skal leve av kunnskapen vi lager. Er det oppdrettsmilliardærene eller befolkninga som bor langs kysten? Hvis man er opptatt av arbeidsplasser, må man også se på hvor mange arbeidsplasser man skaper, via offentlige innovasjonsmidler eller privilegier til industrien. En del grunnleggende spørsmål om framtidsrettet bruk av offentlige midler og skatteregimer er helt fraværende.

Tjora sitter i NTNU-styret, og forteller om en diskusjon de nylig hadde om årsplan 2020 og universitetets strategi «kunnskap for en bedre verden».

- Jeg pekte på at vi ikke har indikatorer eller tellekanter for «en bedre verden». Så hvordan skal vi sikre at vi utvikler faktisk kunnskap som har en samfunnsverdi?

Kvalitetsparametrene i universitetssektoren er gjennomgående retrospektive, påpeker Tjora. De handler om å se på indikatorer for hvor mye man gjorde i fjor. Han foretrekker parametre som «nærhet mellom vitenskapelig ansatte og studenter» og «nærhet til arbeidslivet».

- Slike kriterier er gode fordi de beskriver prosesser i stedet for resultater, og de peker framover.

Han mener også at de er beskrivende for Poliklinikkens virksomhet. Samtidig fungerer selskapet som en kanal for sosiologisk kunnskap som kan forbedre samfunnet. Han trekker fram to begreper han selv har vært med på å introdusere: «Passiare soner» er en betegnelse på områder i bygninger og byrom der samtaler og småprat mellom mennesker lett oppstår. «Interaksjonspåskudd» er situasjoner som gir folk en unnskyldning til å komme i prat. Begge begreper anvendes nå av arkitekter og byutviklere for å begrunne valg med utgangspunkt i menneskelig interaksjon.

- Alle skjønner hva det handler om, det er ikke noe fancy pancy, det er ikke avansert, bare veldig basal mikrososiologi. Men arkitektene ser at det er nyttig nok til at de bruker det. Det er der jeg mener at vi kan gjøre jobben; at vi faktisk bidrar med kunnskap som har en betydning for samfunnsutviklinga, også helt på mikroplan.

Image-text:

- Den akademiske friheten handler også om at vi selv kan ta på oss ansvaret for å forske på viktige emner som Forskningsrådet ikke gir særlige insentiver til, som samfunnsforskning om løsninger på klimakrisa, sier Aksel Tjora. Foto: Geir Mogen

Extra-info:

Fakta Aksel Tjora

Født 1967, sivilingeniør (datateknikk og industriell økonomi) fra NTH i 1991.

Doktorgrad i sosiologi fra NTNU 1998, og professor ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap siden 2008.

Redaktør for Sosiologisk tidsskrift 2010-2013.

Forfatter av bøkene "Hva er fellesskap" og "Kvalitative forskningsmetoder i praksis", og redaktør for en rekke utgivelser, blant annet "Universitetskamp", har totalt forfattet/redigert 25 bøker.

Gå til mediet

Flere saker fra Forskerforum

Vil du være med og forme framtidas samfunnsforskning? Institutt for samfunnsforskning er et ledende samfunnsvitenskapelig forskningsmiljø på områdene samfunnsliv, politikk og arbeidsliv.
Forskerforum 25.09.2020
Mannen som fikk sparken på grunn av bilder han tok av kvinnelige studenter, vurderer å gå til sak mot Universitetet i Bergen.
Forskerforum 24.09.2020
Gunnar Yttri skal ta HVL fra høyskole til universitet. Gunnar Yttri (53) blir ny rektor ved Høgskulen på Vestlandet, skriver høyskolen i en pressemelding. Det vedtok høyskolens styre torsdag.
Forskerforum 24.09.2020
Forskere blir fast ansatt på eksterne midler. Deretter får de varsel om oppsigelse i posten.
Forskerforum 24.09.2020
Den «rasistiske» Carl von Linné-benken skal ikke skal flyttes, har Naturhistorisk museum bestemt.
Forskerforum 23.09.2020

Nyhetsbrev

Lag ditt eget nyhetsbrev:

magazines-image

Mer om mediene i Fagpressen

advokatbladet agenda-316 allergi-i-praksis appell arbeidsmanden arkitektnytt arkitektur-n astmaallergi automatisering baker-og-konditor barnehageno batliv bedre-skole bioingenioren bistandsaktuelt blikkenslageren bobilverden bok-og-bibliotek bondebladet buskap byggfakta dagligvarehandelen demens-alderspsykiatri den-norske-tannlegeforenings-tidende diabetes diabetesforum din-horsel energiteknikk fagbladet farmasiliv finansfokus fjell-og-vidde fontene fontene-forskning forskerforum forskningno forskningsetikk forste-steg fotterapeuten fri-tanke frifagbevegelse fysioterapeuten golferenno gravplassen gullur handikapnytt helsefagarbeideren hk-nytt hold-pusten HRRnett hus-bolig i-skolen jakt-fiske journalen journalisten juristkontakt kampanje khrono kilden-kjonnsforskningno kjokkenskriveren kjottbransjen kommunal-rapport lo-aktuelt lo-finans lo-ingenior magasinet-for-fagorganiserte magma medier24 museumsnytt musikkultur natur-miljo nbs-nytt nettverk nff-magasinet njf-magasinet nnn-arbeideren norsk-landbruk norsk-skogbruk ntl-magasinet optikeren parat parat-stat politiforum posthornet psykisk-helse psykologiskno religionerno ren-mat samferdsel seilmagasinet seniorpolitikkno sikkerhet skog skolelederen sno-ski sykepleien synkron tannhelsesekreteren teknisk-ukeblad Tidsskrift for Norsk psykologforening traktor transit-magasin transportarbeideren uniforum universitetsavisa utdanning vare-veger vvs-aktuelt