Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyheter, ærede medlemmer av den norske Nobelkomiteen, kjære landsmenn fra Etiopia, kjære afrikanske brødre, verdensborgere, mine damer og herrer.
Jeg er beæret over å være her sammen med dere, og dypt takknemlig for den norske Nobelkomiteens anerkjennelse av og oppmuntring til mitt bidrag til en fredelig løsning av grensetvisten mellom Etiopia og Eritrea.
Jeg tar imot denne prisen på vegne av befolkningen i både Etiopia og Eritrea, særlig dem som har ofret livet i fredens tjeneste.
Likeledes tar jeg imot denne prisen på vegne av min samarbeidspartner og fredsbror, president Isaias Afeworki, som med sin velvilje, tillit og engasjement spilte en avgjørende rolle for å få slutt på den fastlåste situasjonen mellom våre to land som hadde vart i tjue år.
Jeg tar også imot denne prisen på vegne av afrikanere og verdensborgere som ofte har opplevd at deres drøm om fred har blitt til et krigsmareritt. Det er skjebnens spill som gjør at jeg står foran dere her i dag og snakker om fred.
Jeg krøp fremover på veien mot fred gjennom krigens støvete skyttergraver for mange år siden.
Jeg var en ung soldat da krigen brøt ut mellom Etiopia og Eritrea.
Jeg var selv øyenvitne til hvor stygg krigen er når den utkjempes på krigsfronten.
Det finnes dem som aldri har opplevd krig, men som glorifiserer og romantiserer den.
De har ikke sett frykten, de har ikke sett utmattelsen, de har ikke sett ødeleggelsen og motløsheten, Og de har heller ikke følt krigens sorgfulle tomhet når blodbadet er over.
Krig er selve innbegrepet av helvete på jord for alle som er involvert. Jeg vet det for jeg har vært der og kommet tilbake.
Jeg har sett brødre slakte sine brødre på slagmarken.
Jeg har sett eldre menn, kvinner og barn skjelve av frykt under den dødelige skuren av kuler og granater. Dere skjønner, jeg var ikke bare en av dem som kjempet i krigen. Jeg var også vitne til krigens råskap og til hva den kan gjøre med folk.
Krig skaper bitre menn. Hjerteløse og barbariske menn.
For tjue år siden var jeg radiooperatør i en enhet i den etiopiske hæren i grensebyen Badme.
Denne byen var brennpunktet i krigen mellom de to landene. Jeg hadde forlatt skyttergraven en kort stund for å lete etter gode antenneforhold.
Det tok bare et par minutter. Men da jeg kom tilbake oppdaget jeg til min forskrekkelse at hele enheten min var blitt utslettet i et artilleriangrep.
Jeg minnes fortsatt mine unge våpenbrødre som døde denne ulykksalige dagen. Jeg tenker også på familiene deres.
Det er anslått at ett hundre tusen soldater og sivile mistet livet under krigen mellom Etiopia og Eritrea.
Krigen etterlot seg også utallige istykkerrevne familier. I tillegg smadret den ogs�