Jeg trykket «send» og gikk og la meg mens jeg prøvde å tenke på pengene vi sparte på å ikke gå i det selskapet. Det var jo ikke så farlig. Jeg ble likevel liggende med en klump i magen, og det tok litt tid før jeg sovnet.
Neste helg, søndag morgen: Klokka er kvart over seks. Jeg tvinger meg ut av senga og inn i dusjen, lar det varme vannet vaske søvnen ut av øynene. Den korte sykkelturen ned til sykehuset rensker bort restene av trøttheten. På veien er det slik en søndagsmorgen pleier å være: nesten ingen biler, en og annen pent kledd person med stivt blikk og slitent ansikt på vei hjem fra nachspiel.
Ved sykehuset øker trafikken. Folk går raskt til og fra, noen er i samme ærend som meg, andre på vei hjem for å sove. Jeg kjenner følelsen godt og kan lett tenke meg hvordan de gleder seg til å la hodet treffe puta - det desidert beste med nattevakt.
Drama i stillheten
På jobb ser det rolig ut, men bare tilsynelatende. Nattevaktene har lagd fersk kaffe, jeg kjenner eimen straks jeg er ute av heisen. Vi får en kjapp oversiktsrapport om alle pasientene. To nye mottak i natt. To ungdommer ble skåret ut av et maltraktert bilvrak. Den ene døde på operasjonsbordet, den andre er hardt skadd og ustabil. På hvert sitt pårørenderom sitter det to familier i sjokk, mens byen sakte våkner til liv utenfor sykehusveggene, og folk driver med sitt.
Så mens noen kler på seg for å gå tur med ungene og venner i bymarka, går på kafé eller spiser en lang frokost, går to av mine kollegaer inn for å ta vare på familiene som er i krise. Selv tar jeg med meg notatboken min og går inn på pasientrommet hvor jeg skal ha ansvaret denne dagen, klar til å avløse ham som har sittet der de siste ti timene. Vi stenger ikke, selv o
