I 1994 kom en sliten, men lykkelig norsk delegasjon med statsminister Gro Harlem Brundtland i spissen hjem fra Kairo med FNs mest radikale likstillingsdokument, Kairo-handlingsplanen for befolkning og utvikling (ICPD). Lange forhandlinger, ofte utover natten, hadde gitt flere viktige seire.
Blant annet paragraf 8-25, abortparagrafen, det var første gang et FN dokument hadde en referanse til trygg og lovlig abort. Kapitel 5, et helt kapitel om at familier finnes i flere former (et viktig skritt selv om lesbiske og homofile forhold ikke ble nevnt) samt tunge formuleringer om viktighet av tilgang til prevensjon og informasjon uavhengig av om man er gift eller ikke.
Sammenhengen mellom befolkning, utvikling og menneskerettigheter ble for første gang anerkjent i et FN dokument. Handlingsplanen sier at alle land skal jobbe for vår rett til å bestemme om vi vil ha barn og dersom, når vi skal ha dem. Befolkningsagendaen, som tidligere handlet om frykt for befolkningseksplosjon, hadde blitt tatt over av rettighetsforkjempere, med verdenssamfunnets velsignelse.
I november møtes verdenssamfunnet i Nairobi for å markere at det er 25 år siden denne fantastiske handlingsplanen ble laget og diskutere hvordan vi skal komme videre. Og det gleder vi oss til. Men bør vi det? Har vi noe å feire?
Motreaksjon
De siste årene har negative nyheter i forhold til seksuelle rettigheter dominert. Bare i løpet av den siste måneden har det kommet forslag om å innføre dødsstraff for menn som har sex med menn i Uganda og forslag om forbud mot seksualitetsundervisning i Polen fra reaksj
