Norsk Skogbruk
22.03.2021
En fortidsromantisering om bærekraftige fiskerier og harmoniske kystlandskap kan også møtes med en annen historiefortelling: Fremvekst i primærnæringer som fiskeri og beitebruk i middelalderen førte nemlig mange steder til ren avskoging langs norskekysten.
Med fremveksten av fiskeriene utover i middelalderen ble det langs kysten et stadig større behov for færinger, jægter, naust og brygger, og etterspørselen etter fisketønner og salt til konservering økte. Sammen med hard beitebruk og brenning tærte uttaket svært hardt på kystskogene. Over tid ble ressursutnyttinga skjebnesvanger, mange steder ble resultat total avskoging. Noen kjente og mindre kjente faktorer som har påvirket kystskogene er her omtalt. En fortidsromantisering om bærekraftige fiskerier og harmoniske kystlandskap kan også møtes med en annen historiefortelling.
TORV SOM BRENSEL
- På Fedje he me så lite ris at vi må dengja ungane med torv!
Ordspråket over illustrerer på mange måter hvordan Norges kystbefolkning virket og levde helt frem til 1930-tallet - torvstikking og torv som brensel var de fleste steder i de ytre kyststrøk standarden. Skogen var nedhogd, brent og nedbeitet, og avskrapning av humus, jord og torv ble enkelte steder ført så langt at myndighetene så seg nødt til å legge ned forbud mot videre torvskjæring. Bjørkeris, lyng og gras ble fortært av smale og geit. Med dagens målestokk ville vi definert fortidens ørkenaktige kystlandskap som økologisk katastrofeområde.
Mangel på trevirke og brensel har i mange hundre, kanskje tusenvis av år, vært en formidabel utfordring for kystfolket og fiskerbonden. Men så lenge man skaffet seg og familien mat og utkomme fra fisket og husdyrholdet, ble brenselforsyningen et mer sekundært spørsmål. Brensel kunne man jo alltids skaffe seg gjennom torvskjæring eller man kunne, om pengene strakk til, handle ved fra de mer skogrike bygdene.
På 1500-tallet er det regnet med at det største treforbruket innenlands var ved til brensel, hus-, båt og skipsbygging, gjerdefang samt virke til tjære-, kalk og saltbrenning og brenning av ved og kull for tilvirkning av råjern eller myrmalm. Etter hvert ble oppgangssager og lokale bergverk avtagere av betydelige kvanta av trevirke. Svære arealer av kystens skogbærende mark var da allerede blitt avskoget. Dette gjenspeiler seg da også i de tidlige skogbeskrivelser som er gitt. Peder Claussøn Friis (15451614) skriver blant annet i «Norriges beskriffelse» omkring 1590: «Saa er oc nogen anden Platzer ude ved Haffsiden, som er Lister, Jederen, Karmesund etc., som iche er Schouff paa, hafuer dog for Hundred Aar eller thou Hundret veret schouff noch ...».
Bis
Gå til medietTORV SOM BRENSEL
- På Fedje he me så lite ris at vi må dengja ungane med torv!
Ordspråket over illustrerer på mange måter hvordan Norges kystbefolkning virket og levde helt frem til 1930-tallet - torvstikking og torv som brensel var de fleste steder i de ytre kyststrøk standarden. Skogen var nedhogd, brent og nedbeitet, og avskrapning av humus, jord og torv ble enkelte steder ført så langt at myndighetene så seg nødt til å legge ned forbud mot videre torvskjæring. Bjørkeris, lyng og gras ble fortært av smale og geit. Med dagens målestokk ville vi definert fortidens ørkenaktige kystlandskap som økologisk katastrofeområde.
Mangel på trevirke og brensel har i mange hundre, kanskje tusenvis av år, vært en formidabel utfordring for kystfolket og fiskerbonden. Men så lenge man skaffet seg og familien mat og utkomme fra fisket og husdyrholdet, ble brenselforsyningen et mer sekundært spørsmål. Brensel kunne man jo alltids skaffe seg gjennom torvskjæring eller man kunne, om pengene strakk til, handle ved fra de mer skogrike bygdene.
På 1500-tallet er det regnet med at det største treforbruket innenlands var ved til brensel, hus-, båt og skipsbygging, gjerdefang samt virke til tjære-, kalk og saltbrenning og brenning av ved og kull for tilvirkning av råjern eller myrmalm. Etter hvert ble oppgangssager og lokale bergverk avtagere av betydelige kvanta av trevirke. Svære arealer av kystens skogbærende mark var da allerede blitt avskoget. Dette gjenspeiler seg da også i de tidlige skogbeskrivelser som er gitt. Peder Claussøn Friis (15451614) skriver blant annet i «Norriges beskriffelse» omkring 1590: «Saa er oc nogen anden Platzer ude ved Haffsiden, som er Lister, Jederen, Karmesund etc., som iche er Schouff paa, hafuer dog for Hundred Aar eller thou Hundret veret schouff noch ...».
Bis
