Hun stiller seg bak talerstolen, ser rolig ut over forsamlingen og sier med skjelvende stemme at hun er nervøs.
- Dette er en historie som koster litt å fortelle. Jeg har brukt mange år på å ta eierskap til den, begynner hun.
Slaget
Det var mandag 14. september 2015.
Anine Andrea Johansen var 23 år, nyutdannet sykepleier fra Lovisenberg diakonale høgskole, og hadde akkurat kommet tilbake fra Zimbabwe hvor hun hadde jobbet en måned som sykepleier ved et mødre/barn-hjem.
Nå hadde hun begynt i et vikariat ved en psykiatrisk institusjon i Oslo kommune, og hadde hatt sin første arbeidshelg der.
Hun kjente at hun var sliten, hun hadde vært litt irritabel og utafor denne fridagen, men skulle få besøk av en venninne. Hun hadde ikke sett henne på lenge, så hun ville ikke avlyse.
Fem minutter etter at venninnen kom, følte Anine seg rar. Hun skulle sjekke noe på mobilen og merket at høyrehånden ikke lystret, den hadde dovnet bort. Hun forsøkte å massere den, og sa noe til venninnen som ikke var forståelig. Så ringte hun til moren.
«Jeg føler meg rar!»
«Jaha, hva skal jeg gjøre med det», svarte moren.
- Jeg hadde ikke noe vondt, men en følelse av å være kjempefull og fikk et behov for å reise meg og gå, forklarer Anine.
Hun koplet ikke at dette kunne være et slag.
Så sa hun noe mer som moren ikke forsto, skulle ta et glass vann og falt om. Venninnen overtok telefonen og fikk forklart moren at Anine var helt skjev i ansiktet.
Da skjønte moren alvoret.
Trodde det var over på et par uker
Hun ble hentet i ambulanse og kjørt til Ahus.
Der våknet hun av at søsteren satt ved siden av og gråt. Selv forsto hun ikke omfanget, til tross for at hun hadde trykk i hodet, bare kunne snakke med én stavelse om gangen og ikke kunne huske hvilket år det var.
- Jeg var lam i hele høyre side, ingen muskler fungerte.
Likevel smilte hun til alle som kom på besøk for å muntre dem opp. De ble jo så triste når de så henne.
- Jeg tenkte det skulle være over på et par uker og at jeg da ville være hjemme igjen, omtrent som før.
I stedet ble det ti dager på slagavdelingen, ti uker på nevrorehabiliteringen på Ahus og tre måneder på Sunnaas sykehus. Deretter inn og ut av Catosenteret i et års tid. Etterpå det har det vært flere opphold ved Sunnaas igjen også.
Anine går fremdeles i terapi for å få hjelp til å takle den psykiske biten av det hele.
- Slag er også et følelsesmessig traume som må bearbeides, sier hun.
Den nærmeste i alder var 70 år
Anine hadde ikke lyst til å være på nevrorehabiliteringen på
