Ved sin død etterlot han seg omtrent 40.000 notatsider i Gaberlsberger-stenografi. Notatene ble reddet fra tyskerne, og slept på slede fra Tyskland til Leuven i Belgia av Pater Herman L. von Breda, hvor det første Husserl-arkivet ble opprettet i 1939. Husserls selvpubliserte verk var få, og de første arkivarene prioriterte erkjennelsesteoretiske tekster av en nokså formell, abstrakt karakter.
Ved 1980-tallet begynte så Ulrich Melle et. al. å publisere etiske og sosialfilosofiske manuskripter. Etter 82 års forskningsarbeid på full tid, er så omtrent 80 prosent av manuskriptene transkribert. Husserls fulle, filosofiske profil er først nå i ferd med å komme til syne for oss. Dermed har det befestet det seg en oppfatning av Husserl som en livsfjern tåkefyrste - en bitter, filosofisk eremitt som hadde stirret for lenge på solen.
«Eremitt»? - Nei. Husserl var ektemann, en travel pappa, universitetsrektor, lærer og forsker. «Livsfjern»? - Nei, absolutt ikke. Husserl hadde et ustoppelig driv mot å underminere ikke kun tankebygning rundt seg, men også i seg selv. I tiden 1912/13 begynte han å oppleve ubehagelige intuisjoner om at selve grunnlaget i hans livsverk så langt kunne være mangelfullt: «Om jeg ikke kan oppnå klarhet, kan jeg heller ikke leve.»
Edith Stein redigerte så notatene som ble til verket Ideen II, hvor empati-fenomenet pulserer fra grunnen. Disse r
