Fra 48 til 15 statsstipendiater
Heldigvis har vi fremdeles en statsstipendiatordning. Men også den er kommet i faresonen. I løpet av noen år er det nesten ikke utnevnt nye statsstipendiater, skjønt det finnes høyt kvalifiserte folk som fortjener å bli å bli omfattet av ordningen! I 2009 var det 48 statsstipendiater. I dag er det 15; det vil si en reduksjon på godt og vel to tredeler. Det er uforståelig, ja, vanærende. En rekke statsstipendiater er kjennetegnet ved tverrfaglighet. Formålet med ordningen er å dekke et bredt spekter av fagfelt innen kunst og vitenskap. Heller ikke for 2022 er det utpekt nye statsstipendiater, skjønt det er mange kvalifiserte personer som det er søkt for i årevis. Det er på høy tid at den synkende trenden blir snudd så de monner. Ordningen må styrkes betydelig og tas i bruk slik den er tenkt. Det haster! Som det heter i et gammelt ordtak: «Mens gresset gror, dør kua.»
De som i årenes løp er fanget inn av ordninger som de ovenfor nevnte, har fått mer forutsigbare liv. De har av den grunn kunnet gjennomføre arbeidsoppgaver som de har hatt særlig forutsetninger for å løse, til gagn for folk og stat. Vi tenker med gru på hva Norge som nasjon ville ha tapt om vi ikke hadde hatt kunstnerlønner og statsstipendier. Disse har ført til at en lang rekk flittige, kreative mennesker har fått vilkår til å utføre arbeid som de alene har hatt fantasi, kunnskaper, personlig integritet, arbeidsmoral og krefter til å utføre, ikke sjelden under diverse former for motstand. Eksemplene er legio og beviser nødvendigheten av slike ordninger; ordninger som tjener Norge til ære. Det handler om mennesker som har gitt, og gir, tilbake verdier som langt overgår den lønn de har mottatt.
Flere stipendiater - og høyere pensjonsgrense
Forskerforbundet foreslår to nye statsstipendiater fra 2022. Det er svært beskjedent sett i forhold til nedgangen i antallet statsstipendiater. Flere må inn i ordningen, og pensjonsgrensa bør heves til 72 år for statsstipendiater. Det er urimelig at statsstipendiater skal måtte pensjoneres ved fylte 67 år når regelen for alle som arbeider innen yrker det er naturlig å sammenlikne med, kan velge å beholde sin lønn i alle fall til fylte 70 år.
Mennesker som har lagt for dagen formell og/eller uformell kompetanse på sine spesialfelt, må få mulighet til å leve et liv som likner mer på det som en gjennomsnittsborger i Norge med fast arbeid har, skjønt statsstipendiatlønningene i realiteten er betydelig lavere enn gjennomsnittslønnen i Norge. Det er lett å si: Kan ikke han eller hun ta seg fast arbeid, så løser problemet seg av seg selv? Men så enkelt er det ikke. En fast definert arbeidsplass av den sorten det er tale om, finnes kanskje ikke. Og har den eksistert, er den kanskje fjernet. Fag nedlegges, og stillinger trekkes inn ved våre universitet! Det er ikke blitt mindre, men mere behov for statsstipendiatordningen. For en utgift på rundt 15 millioner kroner årlig vil staten kunne lønne minst 30 statsstipendiater.
En fast, forutsigbar lønn
En fast, forutsigbar lønn har enorm betydning. Det er meningsløst at originale, skapende kunstnere og vitenskapsfolk skal måtte leve som løsarbeidere, ja, rett og slett som tiggere. Et lovlydig, arbeidende menneske som gjør en innsats som samfunnet har glede, nytte og ære av, bør påskjønnes og tilkjennes lønn som fortjent. De som er så heldige at de omsider oppnår et statsstipendium, har som regel i en årrekke levd fra hånd til munn. Men ved flid og dyktighet har de bevist sin verdi. Noen av disse har til slutt fått statsstipend så sent i livet at de ikke har kunnet opparbeide pensjon. De fortsetter jo å arbeide så lenge det er pust i dem. Hvorfor skal en skapende kunstner og/eller en person som frambringer ny kunnskap gjennom vitenskapelig arbeid, være dømt til å leve fra hånd til munn som pensjonist?
Rydd opp i pensjons-situasjonen
Heldigvis har vi folketrygd her i landet, og den må vi ta godt vare på. Men Norge kan ikke være bekjent av at folk som har arbeidet hele sitt liv, og som fortsetter å arbeide etter oppnådd pensjonsalder, skal få utbetalt en minstepensjon på 17 000 kroner i måneden. Det er uansett for svakt, og især sett i forhold til en livslang innsats med minimale og usikre inntekter.
Minstepensjon er realiteten for en del statsstipendiater som i dag er pensjonister fordi de kom så sent inn i ordningen at det ble umulig å opparbeide en rimelig pensjon. Derfor må pensjonsgrensa heves, og det må snarest innføres en form for pensjonssikring for de statsstipendiater som dessverre har havnet i, og som etter dagens regelverk i framtida vil havne i, en uholdbar og uverdig pensjons-situasjon. Her bør det snarest ryddes opp. Det bør også tas i betraktning at tidligere var de statlige kunstnerlønnene og statsstipendiene livsvarige, og at flere mottakere av den type avlønninger i årenes løp har utført en innsats som langt overgår et gjennomsnitts-livsverk.
På vegne av: Helgard Mahrdt, Karoline Frogner, Peter Normann Waage, Jan Erik Vold, Knut Ødegård, Edvard Hoem, Arild Stubhaug, Helge Hognestad, Thorvald Steen, Hallvard T. Bjørgum, Ørnulf Hodne, Lars Borgersrud, Else-Britt Nilsen, Bodil Irene Nordjorde, Else Rønnevig, Hans Kristian Bukholm, Nina Karin Monsen, Torunn Ystaas, Geir Uthaug, Guttorm Rogdaberg, Annemor Sundbø.
L es også:
Image-text:
Innlegget er skrevet på vegne av nåværende og tidligere statsstipendiater, blant annet (øverst f.v.) Nina Karin Monsen, Edvard Hoem, Karoline Frogner, Else-Britt Nilsen (nederst f.v.), Jan Erik Vold og Lars Borgersrud. Foto: Fritt ord, Jarle Vines, Nordic Women in Film, katolsk.no, Kjetil Ree og Oktober forlag.
Extra-info:
Åpent brev til kulturministeren:
