Nærhet til studentene
NTNU i Trondheim skal gjennomgå en dramatisk fysisk transformasjon. Ikke bare skal det stilrene Dragvoll-komplekset forlates, men det historiske Gløshaugen-anlegget kommer til å endres ved en ekstrem fortetting. Vi mister mange kvaliteter, og det vil koste skrekkelig mye penger. Ikke bare vi som jobber her, men hele samfunnet - med stortingspolitikerne som skal betale campus-kalaset i spissen - må derfor stille krav om at de byggene som reiser seg på eller rundt Gløshaugen-platået de neste årene er vesentlig bedre enn de vi allerede har.
Min foreløpige ønskeliste ser derfor slik ut:
Jeg vil ha nærhet til studentene. Det betyr at jeg vil ha mitt eget kontor som er romslig nok til å kunne brukes til veiledning, noe jeg har skrevet om i en tidligere kronikk. Kontoret skal ha vindu mot verden og frisk luft, ikke til en glassgård. Bygget skal være av solide, velprøvde og bærekraftige materialer, og det skal ha en levetid på minimum 70 år.
Kontoret mitt skal være nær mine fagfellers kontorer, og det må være nær stipendiatkontorene. En av de ulykkeligste konsekvensene av plassmangel på universitetet er at stipendiater
