Kan vi virkelig gjøre dette, kan vi forsvare det? spør det fortvilede paret inne på hotellrommet i Mumbai.
De har gjort masse research før de kom til India, men er ikke overbeviste om at det går an å finne en etisk forsvarlig måte å gjøre surrogati på.
- Da jeg intervjuet dem, dirra det i rommet, sier Kristin Engh Førde.
- Det sto så mye på spill. De fryktet at de måtte velge mellom to ekstremt sterke former for begjær. Mellom å være de folka de har lyst til å være, og som hele deres sosiale univers forutsetter at de er - eller å få dette barnet som de ønsker seg så veldig.
Men paret som innleder kapittel fire i Førdes doktorgradsavhandling om surrogati i India, er atypisk for utvalget av foreldre hun har intervjuet.
- Siste gang jeg snakket med dem var deres konklusjon at dette ikke er etisk forsvarlig, forteller antropologen.
Resten av foreldrene når motsatt konklusjon. Etter etiske overveielser lander de på at dette er en vinn-vinn-situasjon for dem og den indiske kvinnen som skal føde barn for dem. De mener de har styrt unna dårlige aktører og funnet etisk ansvarlige klinikker.
Et av funnene til Førde er nettopp dette: Som privilegert har du også privilegiet til å definere verden sånn den ser ut fra ditt ståsted. Med god støtte fra måten surrogati i India har vært organisert på, er det fullt mulig å se utvekslingen som en ren vinn-vinn-situasjon.
Et annet av funnene til Førde er imidlertid at det ikke er mulig å komme unna at surrogati i India er et svært ulikestilt opplegg, som gir svært ulikestilte resultater for de involverte. De vestlige foreldrene får med seg et barn hjem. Den indiske kvinnen som har født barnet deres, tjener en sum penger som ikke er nok til å løfte henne ut av fattigdom. Kvinnene sitter gjerne igjen med en følelse av tap: de har gitt noen en svært stor gave, men ikke på langt nær fått igjen noe tilsvarende.
Bare må ha barn
Indias stortid som surrogatidestinasjon var over i 2015, da en ny lov forbød surrogati for utlendinger. Da Førde gjorde feltarbeid i 2012 og 2013 var dette fortsatt stedet å dra. I byen Mumbai lå klinikkene som de skandinaviske kundene foretrakk.
Det er viktigere for dem å få barn enn å ha en partner.
Kvinner i Indias surrogati-industri har blitt forsket en del på. De vordende foreldrene er det derimot færre som har tatt for seg. Førde har snakket med 32 av dem - syv heterofile par, syv homofile par, to menn hvis partnere ikke var tilgjengelige for intervju og to menn som fikk barn alene.
Og barn, det bare må de ha.
- Jeg snakker blant annet med enslige fedre som har fått barn alene. Det er viktigere for dem å få barn enn å ha en partner, forteller Førde.
- Det er ikke sånn at hvis du har et godt ekteskap, eller en god relasjon til nevøer og nieser, så trenger du ikke egne barn. Å ha et eget barn, en som er bare din, kan ikke erstattes av noe annet. Mange av dem jeg snakket med, mente livet blir fattigere uten.
Ville gjerne adoptert
En vanlig innvending i diskusjoner om surrogati er at det er bedre å adoptere. For de homofile mennene i materialet er ikke dette praktisk mulig. De heterofile parene har gjerne forsøkt, men av ulike årsaker ikke fått det til.
- Flertallet av dem jeg snakket med ville heller adoptert. Det hadde vært billigere, og innebåret mindre research, bekymring og kritikk.
Myten om at de som benytter surrogati er så opptatt av å videreføre egne gener at adopsjon ikke er et alternativ, finner ikke støtte i Førdes funn.
- Mange av dem virker mindre opptatt av å reprodusere sine gener enn folk flest, mener Førde.
- Det viktige er å ha et barn som er bare ditt. I motsetning til konstellasjoner der et homsepar og et lesbepar får barn sammen, eller et homsepar med en enslig kvinne. Da er de tre eller flere foreldre, det er ikke det de vil ha. Det er kjernefamilien de er ute etter.
Får ikke møte surrogatene
Før de bestemmer seg for å prøve surrogati, har de såkalte intenderte foreldrene jobbet seg gjennom det de fleste oppfatter som moralske dilemmaer. Ett par velger å ikke gjennomføre, resten konkluderer at dette er forsvarlig. Bra for dem, og bra for surrogaten, altså kvinnen som skal føde barnet for dem.
- Hvordan unngår de å få med seg at surrogatene sitter igjen med ganske lite etter sin store innsats, slik din egen forskning også finner?
- Jeg brukte selv mange måneder på å få tilgang til hvordan surrogatene opplevde dette. Det kostet meg mye anstrengelser, begynner Førde.
-
