Det slår meg derfor at det er passende at vi møtes her, i Jazzarkivets svale lokaler på Solli plass. Ikke for at Karin har en underliggende agenda om å framstille seg som en levende manifestasjon av norsk jazzhistorie, men for at det er treffende, uten at hun er klar over det selv. Når jeg seinere blar gjennom konvolutter med avisutklipp og sirlig innsamlede utklippsbøker med Karin sitt navn på framsiden, dukker det opp en gammel anmeldelse av Knut Borge i Dagens Næringsliv:
Når den endelige historien om norsk jazzmusikks internasjonale gjennombrudd en gang skal føres i pennen kan forfatteren med god grunn formulere seg slik: Først kom Karin Krog. Så kom alle de andre.
Portrettet ble opprinnelig publisert i Musikkultur på papir i 2010.
Å være modig
- Er du modig?
- Ja, jeg opplever vel meg selv som modig. Jeg har stupt uti ting som man må være ganske modig for å gjøre. Jeg ser det nå. Er blitt litt mer forsiktig med årene, ler hun, tenker seg om, føyer til:
- Det er mye som har tatt ganske mye mot altså.
Karin var den første norske jazzmusikeren som ga ut soloplate, By Myself kom i 1964. Hun var med på å etablere Norsk Jazzforum i 1965, og var også organisasjonens første leder. Hun var den første norske jazzartist som turte å dra lenger enn til Sverige for å skape seg en internasjonal karriere. På slutten av 60-tallet hadde hun en rekke utenlandsengasjementer i Europa, hun ble hentet til Los Angeles for å spille inn plate med storbandlederen Don Ellis og gjorde konserter med ham og pianisten Clare Fischer. Seinere ble også Japan et av hennes viktige markeder.
Karin har aldri lagt opp, tatt pause, eller gjort comeback, hun har bare holdt det gående. I år har 73-åringen tilbakelagt et bestillingsverk til Vossajazz sammen med samboer John Surman, avslutningskonsert under Moldejazz, vært solist i Duke Ellingtons Sacred Concert på Varangerfestivalen, og gjort en rekke andre opptredener i inn- og utland.
Garbarek og Karin: F. v. Jan Garbarek, Jon Christensen, Karin, Per Løberg og Terje Bjørklund i Kongsberg 1965. Samme år startet blant andre Karin og Garbarek Norsk Jazzforum.
Arthur Sand
Husmorskole
Skal historien skrives, så får den skrives fra begynnelsen: I arkivets utklippsbøker gjemmer det seg også en velformulert skolestil fra 1950, der høydepunktene er beskrevet nøyaktig og nøkternt. Stilen heter Min hobby, og forteller hvordan Karin går famlende fram til scenen for sin første virkelige opptreden, under en basar på Uranienborg skole:
Jeg hadde aldri sunget i høyttaler før. Jeg vet ikke hvordan det gikk til, men det gikk bra. Frøken sa hun aldri hadde hørt meg synge så godt før.
- Vi hadde en lærerinne som var veldig oppmuntrende. Når håndarbeidstimene ble litt kjedelige, og hun skulle roe oss, måtte Karin opp og ta en sang.
Oppmuntringen fra lærerinnen på Uranienborg førte riktignok aldri Karin videre på en utdanningsvei innen musikk.
- Jeg tok realskoleeksamen på Hartvig Nissen, var ett år for tidlig for den nystartede musikklinjen, så jeg gikk et år på Treiders handelsskole, og det har også vært nyttig, for som musiker er man jo selvstendig næringsdrivende. Så gikk jeg ti måneder på noe som het Oslo kommunale husmorskole, med henblikk på å få meg et yrke, det var en skikkelig ting å studere, musikk var jo ikke noe man gjorde. Det var en meget streng skole, men jeg lærte mye nyttig som jeg har fått bruk for i livet.
Karin bestemte
