Antikkens filosofi rommer da også noe for enhver smak - fra den ruvende og religiøst influerte Platon til den ateistiske sofisten Protagoras, som friskt proklamerte at mennesket er alle tings mål. Dermed satte han mennesket i sentrum på et vis som minner sterkt om vår tids humanisme. Men siden dette er omtrent alt vi vet om Protagoras, bør vi motstå fristelsen til å kalle ham den første humanist. Gjorde vi noe så anakronistisk, ville vi fort tillegge ham meninger han kanskje ikke hadde.
Mer opptatt av etikk enn kosmologi
Det samme gjelder for Demokrit, som forfektet en både ateistisk og materialistisk verdensanskuelse. Demokrit mente at alt som finnes, er materie, som til syvende og sist består av partikler som ikke kan deles opp videre. Disse partiklene kalte han atomer. Men selv om sekulær humanisme baserer seg på et materialistisk verdensbilde, der moderne vitenskap har gjort atomer til noe langt mer enn en spekulativ antakelse, så er jo mennesket noe mer enn en fysisk organisme, humanistisk sett. Og tar Demokrit tilstrekkelig høyde for det? Det vet vi heller ikke nok om.
Den første av antikkens tenkere vi vet en god del om, er Sokrates, som levde fra cirka 470 til 399 før vår tidsregning. Og Sokrates er spesielt viktig av to grunner: fordi han, til forskjell fra sine forgjengere, var langt mer opptatt av etikk enn av kosmologi, og fordi han med sin formidable utspørringskunst gir den første utførlige demonstrasjon av kritisk tenkning. Derfor velger jeg meg Sokrates som førstemann ut i denne artikkelserien om tenkere som er sentrale for humanismen.
Søkte kunnskap hos andre
Sokrates gikk som kjent rundt i bystaten Athen og hadde filosofiske samtaler med folk han traff. Han var høyst original ved å si at han ingenting visste, og at han derfor søkte kunnskap hos andre. Dette brøt fullstendig med den gjengse oppfatningen av filosofen som vismann, dengang som nå. Det var jo i kraft av sin angivelig store visdom og retoriske ferdigheter at Protagoras og de øvrige yrkesfilosofer