DAVID HUME (1711 76)
Skotsk opplysningsfilosof og historiker som fremmet empirisme, skeptisisme og religionskritikk på et vis som har sikret ham en varig plass i filosofihistorien.
10 sentrale tenkere for humanismen
Selv om sekulær humanisme er en ung isme historisk sett, har den en intellektuell arv som går helt tilbake til antikken. I denne artikkelserien fra papirutgaven av Fri tanke presenterer filosof Morten Fastvold ti tenkere bak noen viktige ideer som humanismen har gjort til sine egne.
Denne artikkelen er ny og bare publisert på nett.
Syttenhundretallets opplysningsfilosofer er blitt kritisert for å sette Fornuften i høysetet, på et nærmest enøyd vis. Men som Voltaire og Diderot er gode eksempler på, verdsatte opplysningsfilosofer også diktning og estetikk, der følelser har sin sentrale plass.
Og det finnes en opplysningsfilosof som tok et generaloppgjør med fornuftens hegemoni i vestlig tenkning. Han var verken fransk eller encyklopedist, men en skotte som gikk sine egne veier, både i filosofien og i livet ellers. David Hume ga filosofien noen utfordringer den fortsatt strever med.
Empirisme og skeptisisme
Som sønn av en advokat vokste David Hume opp med forventninger om å gå i sin fars fotspor. Men han fikk så sterk avsmak for jusstudiene at han så seg nødt til å avslutte dem. I stedet var det lærdom i det store og hele han fant forlokkende. Særlig den britiske empirismen som nylig var blitt utformet av John Locke og George Berkeley, falt i smak. Denne avviser tanken om medfødte ideer og fremholder at all kunnskap om verden er basert på erfaring, og da til syvende og sist sanseerfaring.
Britisk empirisme syntes å passe godt med den nye naturvitenskap som Galileo med flere hadde utviklet hundre år tidligere. Unge Hume fikk derfor en djerv ambisjon om utforske den menneskelige natur, der den eksperimentelle, vitenskapelige måten å resonnere på skulle legges til grunn. Han antok at så vel vitenskap som etikk må baseres på måten vi mennesker tilegner oss kunnskap på - altså på det filosofer kaller erkjennelsesteori. Unge Hume fikk derfor en djerv ambisjon om utforske den menneskelige natur
Alt dette var i den nye tids ånd. Og Hume trodde nok han ville finne fram til usvikelige sannheter på dette viset. Men i god humanistisk tradisjon leste Hume også antikkens klassikere, deriblant Cicero, som var spesielt opptatt av skeptisisme som filosofisk retning. Dette fikk Hume til også å gi skeptisismen en fremtredende plass i sine funderinger - med store og uante konsekvenser, både for hans egen tenkning og for filosofien for øvrig.
Langsom og grundig
Ganske tidlig skjønte Hume at han gikk sine egne veier, filosofisk sett. Han var den fødte grubler som ikke egnet seg til særlig annet enn det. I sosiale sammenhenger kunne han være litt klumsete, og han ga inntrykk av å tenke heller langsomt. Men han tenkte desto grundigere enn de aller fleste. Og var derfor mindre tilbøyelig til å ta ting for gitt enn det de med et kjapt hode gjerne er.
Han var den fødte grubler som ikke egnet seg til særlig annet enn det
Stille og m�
