Er en mann i rullestol først og fremst en mann, eller først og fremst en person med en funksjonshemming? Og er en blind kvinne først og fremst blind, eller først og fremst kvinne?
Enten det er i forskning eller i samfunnet forøvrig kan det ene fort bli viktigere enn det andre. Det viser en ny rapport som gjør opp kunnskapsstatus for forskning på funksjonshemming og kjønn. Konklusjonen er klar: vi har for lite kunnskap.
Separate fagfelt
- I norsk sammenheng har kjønnsforskning og funksjonshemmingsforskning operert uavhengig av hverandre, konstaterer Guro Korsnes Kristensen.
Hun er førsteamanuensis ved Senter for kjønnsforskning ved NTNU og lanserte i midten av juni rapporten Kjønn i forskning om funksjonshemming sammen med Anna Kittelsaa og Sigrid Elise Wik, begge forskere innen funksjonshemmingsfeltet.
- Vi ser i de fleste studiene at kjønn er noe som tas for gitt. Det utforskes ikke hva kjønn er, eller hvordan kjønn oppleves og forstås, sier Kristensen.
Innenfor kjønnsforskning er det nemlig ikke slik at man teller menn og kvinner og sier seg fornøyd med det. Forskerne studerer hvordan kjønn gjøres, og hvordan kjønn får betydning i forskjellige sammenhenger. Kombinasjonen - altså forskning på hvordan kjønn gjøres av mennesker med nedsatt funksjonsevne, er mangelvare.
Funksjonsevne og funksjonsnedsettelse
Mellom 15-18 prosent av befolkningen, tilsvarende 636 000 personer i alderen 16-66 år, har en type funksjonsnedsettelse. Det kan være så forskjellig som å være synshemmet, til å sitte i rullestol, til å ha smertesyndromet fibryomalgi. Hvis det er snakk om utviklingshemming, har personen en intellekt