Fagpressenytt

I årets første nummer av Arkitektur N tar Kristina Ketola Bore opp et viktig tema knyttet til doktorgradsvirksomheten, som hun tydeligvis mener har vært sentral for kunnskapsoppbyggingen innen arkitektfaget, og hun stiller et spørsmål om i hvilken grad Research by Design (RbD) også kan ha bidratt ("design" her forstått som formgivende praksis og ikke i betydningen produktutforming).1 Artikkelen gir dessverre ikke noe svar på spørsmålet. Noe av grunnen til det kan være at det foreløpig rett og slett ikke finnes særlig mange praksis- eller designbaserte doktorgradsarbeider innen arkitekturfeltet.

Den nye doktorgradsordningen, med en utdanningsdel knyttet til PhD-graden, muliggjorde en mer variert avslutning enn den tradisjonelle disputasen. Den nye ordningen kan også ha medført mer systematisk og faglig kunnskapsbygging, men det er selvsagt vanskelig å dokumentere. Det bør her nevnes at det faktisk finnes ere betydningsfulle teoretiske arbeider med utgangspunkt i tidligere doktorgrader. Det er nok å vise til Christian Norberg-Schulz' avhandling

Intentions in Architecture fra NTH (1964), som i bokform har spilt en ikke uvesentlig rolle i teori- og historieundervisningen mange steder. At det fremdeles er mulig å ta den "gamle" graden (Dr. Philos. / Dr. Techn. ) ved ere institusjoner, nevnes heller ikke i artikkelen.

Om det er avhandlinger fra før eller etter nyordningen som har hatt størst faglig relevans og betydning, eller om denne virksomheten før var mer tilfeldig og at avhandlinger tidligere i større grad endte opp som monografier over egen yrkeskarriere, forblir spekulasjon. Det som er sikkert er at antallet avhandlinger øker.



At de blir bedre med tida, og at RbD har kommet for å bli, kan vi bare håpe på. Hensikten med nyordningen var uansett ikke først og fremst å styrke faget - arkitekturen i dette tilfellet - direkte, men å styrke forskningen. Det var nok meningen at forskningen også skulle styres, og innen enkelte disipliner har nok dette skjedd, men det er vanskelig å påvise at det i særlig grad er tilfelle ved AHO, NMBU eller NTNU. Her vil en gjennomgang av de siste års avhandlinger vise meget varierte temavalg.

Nyordningen medførte en tilrettelagt forskerutdanning med en avhandling som en slags avsluttende øving. I enkelte disipliner, som medisin på NTNU, har en tatt konsekvensen av dette og kaller nå disputasen for "eksamensprøve". Det kan ha hatt betydning for praksis at doktorgradsordningen ble lagt om; selvsagt også for utdanningen, siden utgangspunktet for undervisning på universitetsnivå per definisjon er forskningsbasert. Koplingen mellom forskning og utdanning er imidlertid fortsatt svak i arkitekturfagene, og en av grunnene til det kan være at det aldri vil være nok stillinger for forskere på skolene. En annen er at valg av tema for avhandlingene ikke alltid er direkte relevant for praksis, slik at det rett og slett blir vanskelig å undervise innen en profesjonsrettet utdanning med en PhD-grad som grunnlag. Det foregår utvilsomt interessant forskning ved arkitektskolene, men ikke alt som studeres har betydning for omverdenen og publiseringen er ikke alltid like e ektiv og brukertilpasset.

Tommy Kleivens PhD-arbeide fra NTNU om passiv energiutforming, som Bore henviser til, er et utmerket eksempel på vellykket temavalg og formidling, men han er dessverre en relativ ensom svale.

Bore spør om det er nødvendig for alle som vil dykke dypere ned i faget å ta en PhD. Svaret er selvsagt nei. For de este gir praksis mange muligheter for både en meningsfull etter- og videreutdanning og for faglig utvikling. Forskjellen på en dyktig arkitekt uten doktorgrad og en med, er vel i hovedsak at den første ikke nødvendigvis er i stand til å gi en fullgod forklaring på egen metodebruk - og at det heller ikke spiller særlig rolle, mens for den andre burde det gjøre det. Selv om praktiserende arkitekter ofte er meget dyktige når det gjelder (ulike) tilnærminger, kreativ problemløsning og arbeidsmåter, har denne delen av arbeidet ofte liten status - det er de ferdige prosjektene som teller. Det hører til sjeldenhetene at arkitektstudenter får skryt for metodisk opplegg, eller at arkitekter får særlig ære blant kolleger, nye oppdrag eller nye oppdragsgivere på grunn av sin arbeidsmåte.

I artikkelen blir det stilt spørsmål om en burde innføre en ny grad for praksisbaserte PhDer. Det vil trolig være mer produktivt å synliggjøre tydeligere PhD-utdanningens to deler. Utdanningsdelen - vesentlig teori, metode og formidling - kunne ende opp i en avsluttende oppgave og en MPhil-grad (som allerede eksisterer). Da ville folk fra praksis få muligheter for en formalisert videreutdanning, og de som ville gå videre få en bedre start på et PhD-studium. Avslutningen - eller avhandlingen som vi vanligvis