Morten Fastvold er humanist, filosof og forfatter.
Humanismens ideer del 9
IMMANUEL KANT (1724 1804) Preussisk opplysningsfilosof som satte mennesket i sentrum i både erkjennelsesteorien og etikken, og som utformet prinsippene for moderne menneskerettighetstenkning.
10 sentrale tenkere for humanismen
Selv om sekulær humanisme er en ung isme historisk sett, har den en intellektuell arv som går helt tilbake til antikken. I denne artikkelserien fra papirutgaven av Fri tanke presenterer filosof Morten Fastvold ti tenkere bak noen viktige ideer som humanismen har gjort til sine egne.
Denne artikkelen er ny og bare publisert på nett.
Immanuel Kant kom fra små kår og bodde hele sitt liv i datidens hansaby Königsberg (nå Kaliningrad i den russiske eksklaven Kalingrad Oblast) helt øst i det tyske kongeriket Preussen. Han var et så intellektuelt begavet barn at presten i familiens pietistiske menighet sørget for at Immanuel fikk høyere utdanning.
Men noen kometkarriere gjorde den unge begavelsen ikke. Tvert imot tilbrakte Kant de første tjue årene av sitt akademikerliv som privatlærer i og utenfor Königsberg, og som privatdosent ved byens universitet. Der underviste han på timebasis i fag som logikk, metafysikk, rettslære, geografi og antropologi. Forelesningene hans, som han krydret med en ironisk form for humor, var populære.
Men først i en alder av 46 år fikk han fast stilling som universitetslektor. Og det gikk enda ti år før han publiserte sitt filosofiske gjennombruddsverk. Da hadde de fleste avskrevet ham som den som ikke innfridde . Men som vi skal se, var Kant det som gjerne kalles en late bloomer.
Kjærligheten til metafysikk
I alle disse årene var det en sydende tankeaktivitet i den pertentlige og sterkt vanestyrte universitetslærerens hode. Der han på sin obligatoriske ettermiddagstur - og ellers - pleiet sin eneste store kjærlighet, som var metafysikken. Det gikk fra et begynnende svermeri til mer ekteskapelige krangler, og så til den uunngåelige skilsmissen. Da hadde han funnet mangler ved alle de kjente hovedposisjoner - rasjonalisme, empirisme og skeptisisme - og kommet til et punkt der han måtte tenke nytt.
I alle disse årene var det en sydende tankeaktivitet i den pertentlige og sterkt vanestyrte universitetslærerens hode
Enda en grunn til dette var et oppskakende og ytterst skarpsindig filosofisk verk av en viss David Hume, som vekket Kant opp av sin dogmatiske slummer, som han selv formulerte det. Hume bestred nemlig fornuftens hegemoni, både i erkjennelsesteorien og i etikken, og dette så Kant seg nødt til å tilbakevise.
Et erkjennelsesteoretisk storverk
Resultatet ble et storverk som fikk filosofer i inn- og utland til å måpe. For maken til nytenkning på erkjennelsesteoriens område hadde man knapt sett. Verket, med tittelen Kritikk av den rene fornuft (1781), lanserte intet mindre enn en tenkningens kopernikanske revolusjon, for å bruke Kants eget, ubeskjedne uttrykk.
I stedet for å anta at vår bevissthet nærmest passivt gjenspeiler en ytre virkelighet som strømmer inn gjennom sansene, hevdet Kant at vår fornuft ordner disse sanseinntrykkene svært aktivt for å gjøre den ytre virkelighet til et be
