Evidens er nært forbundet med det å vite. Ordet har tyngde og autoritet. Evidens har klang av urgamle verdier, skriver sykepleieforskerne Kari Martinsen og Katie Eriksson (2009, s. 10). Det som er evident er altså noe vi vil ha, ønsker og trenger. Vi kan stole på det evidente. Det er gyldig. Begrepet evidens kommer fra latin og kan oversettes med at noe er helt innlysende (Tanum 1983, s. 204). I dag bruker man begrepet evidens mer snevert. I hovedsak anvendes et medisinsk/naturvitenskapelig inspirert evidensbegrep, der evidens handler om bestemte vitenskapelige metoder og en rangering av disse etter verdi. Noen metoder anses å være mer evidente enn andre, og disse står høyest i det som gjerne beskrives som evidenshierarkiet.
Evidensbasert kunnskap og evidensbasert praksis synes for tiden å stå helt sentralt i forståelsen av hvordan kunnskaps- og kompetansenivået i de praktiske helse- og sosialfagsprofesjoner kan heves. Jeg ønsker i denne artikkelen å utfordre den posisjon og rang som medisinsk inspirert evidensbasert sosialt arbeid er i ferd med å oppnå i praksis og forskning i sosialt arbeid.
Jeg skal i artikkelen særlig drøfte to spørsmål:
* Hva slags kunnskap bidrar til å framme en bedret håndtering av faglige utfordringer i praktiske profesjoner (med vekt på sosialt arbeid/sosialpedagogikk)?
* Hva vil det si å anvende kunnskap?
Det første punktet er knyttet til spørsmålet om hva kunnskap er. Det andre punktet handler om forholdet mellom teori og praksis, et forhold som historisk anses som komplisert i praktiske profesjoner. Spørsmålene har særlig relevans når det gjelder de utfordringer en evidensbasert praksis gir fagfeltet sosialt arbeid. I drøftelsen vil oppmerksomheten rettes mot hva det vil si å handle profesjonelt og kompetent vis a vis brukere i dagens velferdsorganisasjoner.
Innledningsvis i artikkelen redegjør jeg for den medisinsk inspirerte forståelsen av evidensbegrepet og for vektleggingen av prosedyrer i evidensbasert praksis. Deretter drøftes de to hovedspørsmålene. De svarene som evidensbevegelsen synes å gi på disse spørsmålene, vil bli trukket inn. Med evidensbevegelsen menes her utbredelsen av en tankegang om evidens som synes å utgjøre en global tendens. Særlig har amerikanske forskere spilt en dominerende rolle (Bergmark, Bergmark & Lundström, 2011, s. 35). I en artikkel om evidensbasert sosialt arbeid bruker Jorunn Vindegg begrepet den første og den andre bølgen av kontrollerte studier som en måte å beskrive tankegangens utbredelse på (2009, s. 68-72).
Om begrepet evidens
En definisjon som har fått stor utbredelse er formulert slik: Evidence-based medicine is the integration of best research evidence with clinical expertise and patient values (Sackett, Straus, Richardson, Rosenberg & Haynes, 2000, s. 1). I flere svenske grunnbøker/innføringsbøker i evidensbasert praksis i sosialt arbeid framholdes nettopp dette som utgangspunktet: Evidensbasert praksis (EBP) handler om den beste evidens, den profesjonelles erfaring/ekspertise og brukernes erfaringer og ønsker (Jergeby, 2008, Oscarsson, 2009, Freij, 2012). Man har i sosialt arbeid stort sett beveget seg vekk fra de strengeste eller mest snevre beskrivelsene av EBP, som er knyttet til de randomiserte, kontrollerte forsøk (Randomized, Controlled Trials, RCT). Også rangordningen mellom de vitenskapelige metoder diskuteres, i sosialt arbeid så vel som i medisinen (Backe-Hansen, 2009, s. 5-6). Rangordningen i seg selv er med andre ord ikke selvinnlysende og absolutt, eller om man vil; evident.
Imidlertid, det ligger forholdsvis fast hvilken metode som har høyest verdi i evidenshierarkiet; nemlig det randomiserte, kontrollerte forsøk (Grimen, 2009, s. 213). Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten skrev i sin strategiplan for 2005-2007 at når det gjelder spørsmål om effekt av tiltak, er det Kunnskapssenterets syn at det finnes et hierarki hvor kunnskap framskaffet med gode randomiserte kontrollerte studier er bedre og mer gyldig enn annen kunnskap (2005, s. 7).
RCT-designet innebærer at man sammenligner en gruppe som får behandlingen eller tiltaket med en annen gruppe som ikke får behandlingen (Ekeland, 2009, s. 155). De to gruppene må prinsipielt være like, men siden det er vanskelig å kontrollere denne likheten eksplisitt i klinisk forskning, sikres prosessen gjennom randomisering. Det vil si at respondentene eller pasientene fordeles tilfeldig på de to gruppene. Så tester man om forskjellen mellom de to gruppene kan måles, om den er stor nok til at man statistisk sett bør ha tillit til den som reell. Om dette faller positivt ut, vil studien kunne bli vist til som vitenskapelig dokumentasjon på at behandlingen virker, at den er evidensbasert (Ekeland, 2009, s. 155). En enkelt analyse er allikevel ikke nok. Det er nødvendig med flere studier om det samme, og så sammenligner man undersøkelsene gjennom såkalte metaanalyser eller systematiske forskningsoversikter (Ekeland, 2009, s. 155, Backe-Hansen, 2009, s. 8). To anerkjente internasjonale organisasjoner som utarbeider og gir tilgang til metaanalyser/systematiske oversikter er The Campbell Collaboration og The Cochrane Collaboration. Den norske delen av The Cochrane Collaboration, som har som mål å hjelpe folk å treffe informerte beslutninger om helsetiltak, har sin basei Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten (Norwegian Branch of the Nordic Cochrane Centre, 2013).
Visse metoder synes altså å ha status per se i evidenstenkningen, mer eller mindre uavhengig av konteksten kunnskapen senere skal anvendes i. Det avgjørende er med andre ord hvordan kunnskapen er frambrakt. Imidlertid har forskningens evidens alltid en rekkevidde (Lundstøl, 2011). Det vil alltid måtte undersøkes om situasjonen som resultatene skal anvendes på, blir opplyst og avklaret gjennom anvendelsen (Lundstøl, 2011). Denne forutsetning problematiseres i liten grad i evidenstenkningen.
I en redegjørelse for begrepet evidens, som denne, kan det være relevant å utdype hva vitenskapelig virksomhet er. Et innsiktsfullt perspektiv gir Knut Erik Tranøy (1986, s. 59). Han sier at vitenskapelig virksomhet er systematisk
a) søken etter kunnskap og innsikt
b) ervervelse og produksjon av kunnskap og innsikt og
c) forvaltning og kommunikasjon av kunnskap og innsikt (Tranøy, 1986, s. 59).
Ettersom kunnskap og innsikt er så forskjellig i de ulike fag, skiller Tranøy mellom disiplinenes fagspesifikke framgangsmåter (metoder) på den ene siden og vitenskapssamfunnets allmennvitenskapelige framgangsmåter (normer) på den andre (1986, s. 127). De fagspesifikke, vitenskapelige metoder må utvikles innen hvert enkelt fag, avhengig av hvilke fenomener fagets vitenskapelige virksomhet er opptatt av, skriver Tranøy.
Dette vil si at de fenomener man trenger kunnskap om i et bestemt fag, er avgjørende for hvilke metoder som utvikles og anvendes. Et eksempel kan være at de fenomener man trenger kunnskap om i sosialt arbeid (for eksempel håndtering av etisk-praktiske utfordringer i ulike praksiser) vil være av en annen sort enn de fenomener man trenger kunnskap om i biologi. Med dette utgangspunktet er det ikke mulig på prinsipielt grunnlag å gi for eksempel pollenanalyse høyere verdi enn narrativ intervjuanalyse. Den første metoden bringer rett og slett ikke til økt kunnskap og innsikt til sosialt arbeid. Den andre metoden, som tar utgangspunkt i menneskers egne fortellinger, har i seg muligheter for å gjøre det.
Tranøy framholder videre at det felles fundament som bærer vitenskapssamfunnet er de allmennvitenskapelige normer (1986, s. 134). Det handler om normer som ligger under gjennomføringen av all forskning, som konsistens (motsigelsesfrihet), systematikk, enkelhet, sannsynlighet, saklighet, upartiskhet, originalitet, fruktbarhet og så videre. Grunnverdien i vitenskapssamfunnet er sannhetsforpliktelsen, skriver Tranøy (1986, s. 146). De allmennvitenskapelige normer kan gjøres gjeldende for vitenskapelige innsatser i alle fag.
Tranøys vitenskapsteoretiske resonnementer inkluderer, grunnleggende sett, alle vitenskapelige disipliner og praksiser (Lundstøl, 1999, s. 86-87). I motsetning til Tranøys resonnementer om fagspesifikke metoder som forskjellige, men likeverdige, knytter evidenstenkningen metodene sammen via en rangordning. Metodene er ikke likeverdige, for rangordningen gir visse (fag)spesifikke metoder høyere verdi enn andre. I praksis dreier dette seg om de vitenskapelige metoder som anses å gi objektiv og generaliserbar kunnskap. I praktiske profesjoner har imidlertid vitenskapelige metoder som tematiserer og problematiserer nettopp objektiv kunnskap, særlig relevans. Det er derfor problematisk å innføre en standard som innebærer at slike metoder systematisk befinner seg nederst i et kunnskapshierarki. Evidenstenkningen synes med andre ord å gi lite rom for de praktiske profesjoners særegne utfordringer og forpliktelser.
Vitenskapelig evidens og byråkrati
Dagens evidensbegrep og den smale, medisinsk inspirerte fortolkning den bygger på, har fått en utbredelse langt ut over det helse- og sosialvitenskapelige feltet. Harald Grimen sier det slik: Et spesifikt sett av prosedyrer for kunnskapssøking og kunnskapshåndtering sprer seg raskt og intendert fra utgangspunktet, som var medisinen, til de fleste profesjoner (2009, s. 191). Helge Ramsdal skriver at det har skjedd en ekspansjon fra evidensbasert kunnskap i medisi
