Natur & miljø
15.06.2016
Hvor skal plantene og dyra som er avhengige av de gamle skogene leve?
øvre åbjøra, Valdres, 4. april
Prolog
stillhet. og en jevn dur bakenfor. Klank, klirr, klirr. en skogsmaskin tar seg frem mellom grove stubber på et dekke av grener og avsagde tretopper. åtte hjul, tjue tonn, med kraftige kjettinger over lavarter, moser og sopper. Det er ingen andre lyder. Bare motordur, gripekloa som arbeider og dunkene fra trestammer som stables. ellers er det helt stille. ingen fugler synger i dag. tåka som ligger over hogstfeltet, skjuler skogene bakenfor, skaper et inntrykk av at dette er alt. At det er slik verden er. et nakent oppkjørt landskap med hjulspor og splintrede småstammer i kjøreveiene. Bare kvistene er igjen, resten av gammelskogen er på vei opp til lunnene ved riksveien. Klank, klank, klirr, klirr. Dunk. tjue tonn - og lyden av kvister som knuses.
Kapittel 1 - «Stopp hogsten»
Øvre Åbjøra, hogstfeltet svein sørli står på et jorde og ser inn der gammelskogen i øvre åbjøra lå. Han har vært her før. mange ganger. Han begynte tidlig å streife rundt i skogene i Valdres. og det var til gammelskogene han søkte. Han fant en ro der, en trygghet. Han følte seg hjemme. Det var noe med de grove stammene, det mosegrodde, grener overgrodd med lav, som et blikk inn i noe opprinnelig, noe gammelt. en verden som var før menneskene formet den i sitt eget bilde, før planteskogene, hyttebyene, alpinbakkene, veiene og kraftgatene.
og nå er den borte. foran svein ligger et åpent hogstfelt med lyse stubber, tette av årringer.
- jeg får vondt inni meg. jeg synes det er tragisk å komme hit til en rasert slagmark og tenke på hvordan det så ut før. jeg får rett og slett vondt inni kroppen, sier svein.
i bakgrunnen arbeider skogsmaskinen. Klank, klank, klank.
- Det er nesten sånn at man kommer på gråten. svein oppdaget hogsten før påske, men da var det for sent å gjøre noe. svein har gått til aksjon før for å stanse hogst her i området. Denne gangen skreiv han bare en melding i snøen på jordet her: «stopp hogsten». før dagen er omme skal det få konsekvenser.
Eventyrlig ...
øvre åbjøra ligger i åsene vest for Leira i Valdres. Det er et småkupert område, hellende ned mot elva åbjøra. Her er det grunne bekkedaler, forsenkninger og søkk med sumpskog. en sidebekk kaster seg 10-12 meter ned i en trolsk eventyrskog med lavarter du neppe har hørt om. Lungenever, skrubbenever, fossenever. fosserøyken som driver jevnt inn over eldgamle stammer har skapt en ekstremt rik lavflora. stiftfiltlav, grynvrenge og glattvrenge. skjellglye og filthinnelav. Det er som hentet ut av Asbjørnsen og moe.
Dette er en siste rest av fosserøykskogene som tidligere sto i dette juvet, og mange andre juv her i landet, juv og kløfter der skogen er hogd ut eller fossen lagt i rør. og nå er store deler av gammelskogen som grenset opp til juvet
Gå til medietProlog
stillhet. og en jevn dur bakenfor. Klank, klirr, klirr. en skogsmaskin tar seg frem mellom grove stubber på et dekke av grener og avsagde tretopper. åtte hjul, tjue tonn, med kraftige kjettinger over lavarter, moser og sopper. Det er ingen andre lyder. Bare motordur, gripekloa som arbeider og dunkene fra trestammer som stables. ellers er det helt stille. ingen fugler synger i dag. tåka som ligger over hogstfeltet, skjuler skogene bakenfor, skaper et inntrykk av at dette er alt. At det er slik verden er. et nakent oppkjørt landskap med hjulspor og splintrede småstammer i kjøreveiene. Bare kvistene er igjen, resten av gammelskogen er på vei opp til lunnene ved riksveien. Klank, klank, klirr, klirr. Dunk. tjue tonn - og lyden av kvister som knuses.
Kapittel 1 - «Stopp hogsten»
Øvre Åbjøra, hogstfeltet svein sørli står på et jorde og ser inn der gammelskogen i øvre åbjøra lå. Han har vært her før. mange ganger. Han begynte tidlig å streife rundt i skogene i Valdres. og det var til gammelskogene han søkte. Han fant en ro der, en trygghet. Han følte seg hjemme. Det var noe med de grove stammene, det mosegrodde, grener overgrodd med lav, som et blikk inn i noe opprinnelig, noe gammelt. en verden som var før menneskene formet den i sitt eget bilde, før planteskogene, hyttebyene, alpinbakkene, veiene og kraftgatene.
og nå er den borte. foran svein ligger et åpent hogstfelt med lyse stubber, tette av årringer.
- jeg får vondt inni meg. jeg synes det er tragisk å komme hit til en rasert slagmark og tenke på hvordan det så ut før. jeg får rett og slett vondt inni kroppen, sier svein.
i bakgrunnen arbeider skogsmaskinen. Klank, klank, klank.
- Det er nesten sånn at man kommer på gråten. svein oppdaget hogsten før påske, men da var det for sent å gjøre noe. svein har gått til aksjon før for å stanse hogst her i området. Denne gangen skreiv han bare en melding i snøen på jordet her: «stopp hogsten». før dagen er omme skal det få konsekvenser.
Eventyrlig ...
øvre åbjøra ligger i åsene vest for Leira i Valdres. Det er et småkupert område, hellende ned mot elva åbjøra. Her er det grunne bekkedaler, forsenkninger og søkk med sumpskog. en sidebekk kaster seg 10-12 meter ned i en trolsk eventyrskog med lavarter du neppe har hørt om. Lungenever, skrubbenever, fossenever. fosserøyken som driver jevnt inn over eldgamle stammer har skapt en ekstremt rik lavflora. stiftfiltlav, grynvrenge og glattvrenge. skjellglye og filthinnelav. Det er som hentet ut av Asbjørnsen og moe.
Dette er en siste rest av fosserøykskogene som tidligere sto i dette juvet, og mange andre juv her i landet, juv og kløfter der skogen er hogd ut eller fossen lagt i rør. og nå er store deler av gammelskogen som grenset opp til juvet
